I den støyen som preger vår tids politiserte skoledebatter er det lite rom for åpne spørsmål. Til det domineres bildet for mye av skråsikre oppfatninger, som i sum spriker i alle retninger. Hva skolens krise angår, vitner dette om en allmen usikkerhet. To andre påfallende trekk er lærernes manglende engasjement i denne type debatter kombinert med en reformtretthet som ikke lenger lar seg skjule. Det siste har politikerne for lengst bitt seg merke i. De ulike partiene er i alle fall skjønt enige om at «nå må lærerne få arbeidsro!» I tråd med dette har den nyinnsatte blåblå regjeringen gått ut med sitt «lærerløftet 2013». Det nye slagordet lyder: «Læreren i sentrum». Enhver pedagog har grunn til å glede seg over denne dreiningen. Det fordi retorikk forplikter. Men er det grunn til å forvente at kriseforståelse heretter vil innebære noe mer enn det å referere og analysere testresultater, brukerundersøkelser og forskningsrapporter? Målt opp mot dette syntes pedagogenes personlig, ervervede empiri[1] (erfaring) nærmest å befinne seg i vektløs tilstand. I og med at det er dette erfaringsinnholdet som er skoledebattenes gjenstand, foreligger det en åpenbar ubalanse her. Er det ikke slik at jo mindre innsikt man har i en saks erfaringsfelt, jo mindre treffsikre blir dommene?