Rus og rusmidler er uløselig knyttet til menneskets liv og levnet, og filosofen Ole-Kristian Krukhaug foretar i denne artikkelen en uhøytidelig analyse av våre rusvaner, samt hvilke heldige og uheldige konsekvenser disse bringer med seg. Krukhaug viser også hvordan rusbruken henger sammen med vårt samfunns både psykologiske og åndelige utviklingsnivå – samt ikke minst. Til slutt blir vi med på et dykk ned i noen av de mer obskure og kontroversielle rusmidlene, og ser nærmere på hvilke muligheter og farer som lurer der. «Jeg liker å ruse meg». Dette er ikke et utsagn vi hører særlig ofte. Samtidig hører vi mye annet rart, som for eksempel: «Det er så godt med et glass vin til maten». Eller: «En konjakk til kaffen hadde vært godt!». «Øl er kultur», heter det videre. – Og det stemmer så visst. Det skulle bare mangle, da all slags rusbruk på en eller annen måte har med kultur å gjøre. Bruk og bruksmåter, kontekst for rus samt måten vi snakker om rus og rusmidler er også en del av dette. Hvilke rusmidler som foretrekkes, hvilke som anses som farlige og hvilke som anses som moralsk forkastelig å bruke er også tett sammenvevd med kultur. Ikke engang selve ordet «rus» er nøytralt, om du trodde det: hva som i dagligtalen anses som eller omtales som rus, er på ingen måte tilfeldig. Mange vil til og med forsøke å distansere seg fra hele begrepet: de har så visst ingen befatning med rus! Men, ingen slipper unna: Vi mennesker er rett og slett vesener som liker å ruse oss, og vår kultur er – i tillegg til alt annet den naturligvis også er – en ruskultur.
Måten vi som individ og samfunn forholder oss til rus og rusmidler er et interessant, men altfor lite brukt vindu inn til våre indre gemakker: vårt syn på oss selv, vår kultur samt vår psykiske og åndelige tilstand. For mens vi har lett for å kaste granskende og kritiske blikk på subkulturer som bruker rusmidler vi ikke er vant med – og hvilke effekter vi mener å se i disses holdninger, adferd og relasjoner – forblir kanskje blikket på vår egen ruskultur litt sløret, eller til og med vikende. Hvilke muligheter og begrensinger, gleder og farer ligger i vår måte å ruse oss på – og hva går vi eventuelt glipp av ved å tabuisere rusmidler som føles fremmede for oss?
Vårt samfunns foretrukne dop
I de fleste vestlige samfunn er det alkohol og koffein – i tillegg til et knippe reseptbelagte legemidler – som utgjør de tillatte og allment aksepterte rusmidler. Nikotin kan vi nærmest se bort fra, da røyking er på så vikende front at det nesten ikke lenger er nevneverdig, bortsett fra det interessante fenomen at i løpet av en generasjon eller to har gått fra å være noe tøft, stilig og til og med sexy, til å bli noe simpelt: et symbol på forfall og lavmål. Like interessant er det at bruken av snus – som tidligere var noe gamle gubber som så ut som de var grovt tilhugget i skogen holdt på med – samtidig har økt blant de helt unge, og aller mest blant jenter: de minst grovgjorte av alle menneskelige framtoninger – i den grad dette har noen relevans. Påfallende er det i hvert fall.
I all hovedsak står vi altså igjen med alkohol og koffein som de lovlige og utbredte droger, og naturligvis er det ikke tilfeldig at disse stoffene er våre foretrukne. Ett avgjørende forhold er den kulturhistoriske dimensjonen, der alkohol har vært del av kostholdet vårt i tusener av år: Det er enkelt og rimelig å framstille, og i tillegg til å være et rusmiddel er det også et næringsmiddel. Ikke bare er mediet det kommer i (som f.eks. øl – eller «flytende brød» som tyskerne sier) fullt av kalorier og til og med vitaminer og mineraler; også selve alkoholen er full av kalorier. I dette bildet må vi ikke glemme at mens mange av oss i dag sliter med altfor høyt kaloriinntak, har realiteten gjennom brorparten av historien vært at folk flest hadde god bruk for all den næringen de kunne få.
Fra et genetisk perspektiv er det etnisk vestlig-europeiske mennesket til og med spesielt godt utrustet for å håndtere de negative effektene alkohol har på kroppen – for eksempel sammenliknet med hvordan enkelte asiatiske folkegrupper responderer på stoffet.
Kanskje kan vi dermed påstå at samspillet med alkohol har vært med på å forme selve biologien vår – hvordan vi rent faktisk er sammenskrudd. Sist, men ikke minst så slukker øl tørsten, samtidig som det smaker godt, i hvert fall etter litt tilvenning.
Alkoholens rusvirkninger trenger knapt omtale. Ikke mange vestlige mennesker har til gode å ha opplevd den varmende og beroligende effekten – eller opplivende, alt etter kontekst, humør og energinivå. – For ikke å snakke om at gnålet i eget hode stilner for en stakket stund: På sitt beste gir alkohol oss en tiltrengt pause fra oss selv og våre egne tåpelige, stressede eller plagsomme tanker, våre nevroser og andre særegenheter som holder oss fanget i en utmattende form for negativ selvbevissthet: «Ser jeg dum ut nå? Var det jeg sa i stad egentlig særlig lurt? – Og har jeg ikke egentlig litt vondt i hodet eller et sted i ryggen?» Klart man kan bli lei av seg selv innimellom, og slik sett er kanskje alkoholrus et alternativ til selvmord begått i ren kjedsomhet – eller altså for å få en pause fra seg selv. Mer om alt dette senere. Først litt om vårt andre, foretrukne rusmiddel.
Bedehus-kokain
Koffein i form av kaffe eller te er også kultur, og veldig mange av oss synes også disse kulturproduktene smaker godt. – Men det er naturligvis ikke smaken alene som gjør at nordmenn i 2018 konsumerte nesten 45 tusen tonn råkaffe; det er det ruseffekten som gjør. I løpet av den innledende tilvenningen til ethvert rusmiddel lærer vi å koble den aktuelle smaken til velbehaget som ganske straks setter inn, og i løpet av noen uker tror eller synes vi det smaker godt – samme hva substansen «egentlig» smakte i utgangspunktet. Jeg tør vedde på at knapt en eneste person ville drukket skvipet om det ikke hadde en sterkt oppkvikkende effekt på kropp og bevissthet.
Mange vil hevde at koffein slett ikke er et rusmiddel. – Greit nok, men du skal vite at det tilhører alkaloidene, en gruppe basiske, nitrogenholdige plantestoffer med meget kraftige virkninger på både organisme og bevissthet. Alkaloidene omfatter også kokain, og i ren form framstår både kokain og koffein som hvite pulver. De stimulerer begge hjernevirksomheten og åndedrettssenteret, reduserer nervenes reaksjonstid og motvirker søvnighet. Begge stoffene øker hjerterytmen og utvider hjertets arterier og en del andre blodårer slik at vi kan yte mer.
Alle kaffedrikkere kjenner lykkefølelsen en god kaffekopp på rett tidspunkt kan gi, selv om man vel ikke akkurat vil kalle seg beruset; oppstemt og opplivet er vel i de fleste tilfelle bedre begreper. – Men de som bruker kokain, vil nok heller ikke kalle seg beruset – ikke på den måten vi gjør etter fem halvlitere eller en flaske vin. Hvert rusmiddel har sin egen unike effekt, og koffeinens virkninger likner veldig på de du får av en mindre dose kokain. Sniffer du i deg litt mer kokain, kan du i tillegg til oppstemtheten risikere intens lykkefølelse og kritikkløshet – med de følger sistnevnte kan gi i usikrede omgivelser.
Kokain er også mye lettere å overdosere enn koffein, både på grunn av måten det inntas, og fordi mer og mer kokain gjerne bare føles bedre og bedre – helt til hjertet rett og slett stanser. For mye koffein vil for de fleste resultere i skjelvinger, angst og kvalme lenge før man makter å helle i seg en dødelig dose – som for filterkaffe ligger på så mye som 50 til 100 kopper. Skaffer man seg koffein i ren form, er imidlertid også det et dop det er overhengende fare for å overdosere, med hjertestans som resultat. For eksempel har koffeinholdige energidrikker ført til dødsfall blant unge, uerfarne brukere, da en kald og frisk drikk naturligvis er mye enklere å helle innpå enn kannevis med varm kaffe.
De fleste kaffedrikkere kjenner også godt til abstinensubehaget som oppstår om den tilvente dosen av en eller annen grunn uteblir: hodepine, uro og annet gruff. Det ville vært veldig interessant å følge sykefraværet de påfølgende par ukene hvis all kaffe og te plutselig hadde forsvunnet fra alle butikkhyller og kjøkkenskap. Den første uken ville sannsynligvis vært rimelig tøff for de fleste, og ganske sikkert resultert i sykdomsfølelse og sengeleie for de aller tyngste brukerne.
Så ja, påstå gjerne at koffein ikke er et rusmiddel, men det blir mest en lek med ord. Uansett om vi kaller substansen for rusmiddel, nytelsesmiddel eller stimulerende stoff, så er det en droge som inntas først og fremst for sin bevissthetsendrende og fysisk oppkvikkende virkning, ikke for verken smak eller næringsverdi.
Rus og livsstil
Like viktig som at alkohol og koffein er kultur, er hvordan disse stoffenes effekter korrelerer med livsstil og levemåte. Slik historiske og praktiske forhold henger sammen med det faktum at alkohol og koffein fikk innpass og ble populære, er stoffenes effekter tett sammenvevd med måten vi lever: hvordan vi organiserer dagen og uken, hvordan vi våkner opp om morgenen, hvordan vi arbeider, fester, hviler og sover.
Det moderne menneskets livsstil er for mange av oss så oppjaget at det trengs et støttedop for å komme i gang om morgenen – for å omstille kropp og psyke raskt fra søvn til våken tilstand. Koffein er ypperlig både for å våkne opp og for å narre oss selv til å tro at vi har hvilt nok. De færreste er jo faktisk utsovet når klokka ringer.
Videre bruker vi stoffet for å holde oss våkne og konsentrert gjennom dagen. Men like viktig er den nevnte følelsen av velbehag: en følelse vi i beste fall kobler til det å stå opp og til å være på jobb, slik at også aktiviteter som kan være slitsomme og lite lystbetonte føles litt bedre enn de ellers ville ha gjort – uten at det nødvendigvis er noe galt i det, bare så det er sagt. Sekundærgevinsten er at den ulmende hodepinen vår dempes eller forsvinner. Paradokset er at ubehaget mest sannsynlig har sin rot i koffeinabstinens, eller søvnproblemer fremkalt eller understøttet av koffein.
For mange av oss er kaffen også et sosialt bindemiddel. Hadde for eksempel bedehusmiljøene vært det samme uten tilgang på et akkurat passe sterkt, sosialt akseptert rusmiddel? – Et stoff ingen engang tenker på som et rusmiddel, og som hever stemningsleiet akkurat nok til at tante Klara ikke blir påfallende lystig – eller bent fram euforisk – samtidig som det tar vekk uro, trøtthet og nedstemthet, som altså kanskje var skapt av koffein i første omgang. Og hvordan ville egentlig familiesammenkomster, barnebursdager eller andre hendelser på menneskenes livshjul blitt uten kaffens vidunderlige virkning?
De av oss som har relativt måteholdent inntak, vil kunne få en skikkelig rus av søndagskaffen. For min egen del har jeg opplevd koffeinrus helt på høyden med effekten av en whisky eller et trekk av en joint (selv om rusvirkningen i seg selv ikke er helt sammenlignbar), og jeg er ganske sikker på at tante Klara og de andre peppermøene i menigheten gjør det samme – selv om de trolig aldri kommer til å innrømme det.
Når kvelden kommer og tiden for å sove nærmer seg, er det ikke like hensiktsmessig å være våken og skjerpet. Da er tiden inne for å roe ned med alkohol: en øl etter jobb, et glass «rødt» til maten, en konjakk til konfekten. – Og mens den sosialt aksepterte delen av norsk alkoholkonsum tidligere gjerne var knyttet til helgefylla, er det blitt mer og mer vanlig å drikke et glass eller tre om kvelden også i ukedagene. Det er ikke unaturlig å se dette i sammenheng med at det generelle presset er økende: Alt er blitt raskere og mer effektivt, og ethvert minutt skal utnyttes til å lese eller svare på en epost, sjekke nyhetene eller poste en oppdatering på Face.
I takt med kvinners økende yrkesdeltakelse er det også interessant å se at de har fått et endret drikkemønster, et mønster som nærmer seg mannens i at alkohol blir en nødvendig brems på kvelden: en forutsetning for å få roet seg ned, komme seg i seng og sovne inn – og kanskje også for å orke å legge seg sammen med ektemann eller samboer man er grundig lei av. Blandingsmisbruk av koffein og alkohol gjør rett og slett de fragmenterte og oppjagede livene våre litt lettere å holde ut.
Koffeinens pris
Det at vi vekker oss opp og holder det gående ved hjelp av koffein, kommer naturligvis med en pris. For mens tiden vi bruker på å sove har gått jevnt og trutt nedover, er det ingenting som tyder på at organismen vår i samme tidsrom har fått mindre søvnbehov. Man kan spørre seg: Hvor kommer egentlig energien vi føler etter å ha drukket kaffe fra? Den kommer naturligvis ikke fra koffeinet selv – det inneholder nærmest ingen energi. I stedet narrer stoffet oss til å bruke av kilder som vanligvis ikke er tilgjengelige for oss.
På det mest overflatiske og konkrete nivået – kaloriregnskapet – vil koffeinbruk få oss til å føle behov for mer å spise: Vi trenger ett eller annet som tilfredsstiller det umiddelbare behovet for ekstra energi, for eksempel sett i forhold til det vi ville hatt om vi sov de to ekstra timene vi kanskje kunne hatt behov for. Den kunstig raske stigningen i energinivå må nemlig balanseres av noe som gir tilsvarende rask stigning i blodsukkernivå: en bolle eller sjokolade i bilen på vei til jobben, en «energibar» ved arbeidspulten eller melk og sukker rett i kaffen. Slik sett er det nærliggende å tenke at koffeinbruk også bidrar til det økende fedmeproblemet i befolkningen.
På et dypere nivå er kroppens livsenergi begrenset, eller i hvert fall ikke noe som enkelt kan etterfylles av simple stimulanser og tomme kalorier. Vi må nesten anta at energiuttaket trekkes fra en konto vi ikke kjenner saldoen på, og at vi derfor heller ikke kan beregne hvor nullpunktet befinner seg: punktet der vi begynner å sette oss i gjeld, og forbruker mer livskraft enn vi makter å fornye.
Kanskje er dette de kildene vi ellers kunne ha trukket av i krisesituasjoner, når det virkelig trengs: En periode med utrygghet og bekymring, lite mat, lite søvn – eller sykdom og skader; situasjoner som har kommet og gått i livene våre helt siden vi ble mennesker. Kanskje skal noen av disse energikildene ligge urørt til livet virkelig tester oss, og ikke tankeløst brukes til å holde oss våkne for å se enda en episode av ett eller annet rask på Netflix, eller til å fylle ut skjemaet staten eller bedriftsledelsen har klart å narre oss til å tro er absolutt nødvendig for vår fortsatte eksistens som borgere eller ansatte.
Vi blir ganske sikkert ikke syke umiddelbart, da det er helt utrolig hvilke belastninger og krevende livsstiler kroppen kan utholde og overleve. Kanskje ser vi det likevel i speilet: posene under øynene, den grå huden, det livløse håret, ryggen som slår seg vrang. – Eller vi merker det på humør og opplevd livskvalitet: ulmende irritasjon, færre gleder, en ekkel murring rett under overflaten eller potens som forsvinner – og færre og færre øyeblikk som oppleves som dypt meningsfulle. Jeg sier ikke at det må bli slik, men at ganske mange blant oss er fanget i et slikt umenneskelig levesett, anser jeg som hevet over enhver tvil.
Alkoholens pris
Som antydet er også de positive effektene av alkohol reelle, og mange ville slett ikke ha kommet seg gjennom tunge perioder uten hjelp av alkohol. Det kan være noe så banalt som perioder der det er vanskelig å roe seg ned og sove, eller det kan være snakk om dramatiske og krevende livssituasjoner som oppleves så truende, angstskapende og forvirrende at vi ikke ser hvordan vi skal komme oss gjennom. I denne konteksten kan bruk av alkohol og andre rusmidler forstås som ren selvmedisinering.
Likevel: Samtidig som alkoholen nok hjelper oss til å roe ned den mest frenetiske energien eller den verste angsten, hemmer den samtidig det som gjør egentlig hvile og fornyelse mulig: den dype søvnen, der de fleste av organismens virkelig fornyende prosesser finner sted, slik som regenerering av vev i muskler, ledd, sener og indre organer – for ikke å snakke om opprenskning av slaggstoffer i hjernen. – Alt sammen er prosesser som rett og slett ikke forløper som de skal om du sover for lett og for lite, og som forblir fullstendig uaffisert av din bråkjekke påstand om at du «klarer deg med lite søvn».
Koffein skaper altså angst og uro, mens moderate mengder alkohol demper den samme angsten og uroen – men uten å gjøre noe med årsakene. Tvert imot skaper overforbruk av alkohol ny angst og uro. I tillegg må man drikke enda mer kaffe for å komme seg i orden igjen neste dag.
Alkoholen er som nevnt også full av kalorier, i tillegg til at «oppløsningen» den fortæres i, ofte er enda mer fetende, enten det er snakk om øl, vin eller drinker. Slik bidrar alkohol også til økende overvekt og andre helseplager. I tillegg reduserer det motstandskraften mot søte og fete fristelser, noe som forsterker problemet.
Det at alkohol reduserer motstandskraften mot alle mulige fristelser, er naturligvis også noe av det vi søker når vi drikker, enten vi innrømmer det eller ikke: Vi ønsker å gå på julebord og føle oss fri til å forføre sekretæren eller bli forført av sjefen – eller til å skjelle ut den irriterende kollegaen. I den sosiale kontrakten ligger det at vi alltid kan skylde på «hvor fulle vi var» – noe som naturligvis er tøys: Lite eller ingenting kommer opp gjennom alkoholrus som ikke allerede fantes i oss.
Menneskeåndens fengsel
I psykologien defineres misbruk som «fortsatt bruk etter punktet der skade er oppstått». Det vi må ta med oss er at slik skade ikke trenger å være skrumplever, dårlige tenner eller herionknekk i knærne. Regner vi inn skadevirkninger på psyke, sjel, livskvalitet og sosiale forhold, passeres dette punktet rimelig tidlig i brukerkarrieren. Det at vi ikke i tilstrekkelig grad regner inn slike skadevirkninger, sier naturligvis også noe om samfunnets tilstand og menneskets nåværende bevissthetsnivå.
Attpåtil fornekter vi altså at vi er rusbrukere, for ikke å snakke om misbrukere. Lovens etterfølgelse til side et øyeblikk: det bent fram hysteriske er jo at vi anser en person som kanskje verken drikker kaffe eller alkohol, men som røyker en joint i ny og ne for å være den som har problemer. Selvbedrag er sannelig av menneskets fremste kapasiteter.
Trukket ut i sin ytterste konsekvens, bidrar bruk og misbruk av koffein og alkohol til å holde oss som gisler i en umenneskelig tilstand der produksjon, ytelse og andre teknisk-instrumentelle forhold er de eneste faktorer som legges på vektskålen. Saken blir ikke bedre av at det knapt finnes arenaer der frustrasjon over tilstanden kan tas ut innenfor en allment akseptert ramme, altså bortsett fra i alkoholrus, som bare bidrar til å opprettholde tilstanden.
Stoffene som sådan har naturligvis ikke skylden i at det er slik, og jeg ønsker altså på ingen måte å underslå deres positive sider. De bidrar likevel til å opprettholde status quo: De henholdsvis og vekselvis aktiviserer og bedøver mennesket tilstrekkelig til å utholde og «fungere» under en samfunnsmessig tilstand der menneskets ånd og dens egentlige behov verdsettes lavere enn skjemaet som «må» fylles ut, rapporten som «må» leveres eller kjøkkenet som bare «må» pusses opp.
Alt dette oppleves selvfølgelig som reelt når man først har satt seg i situasjoner som «krever» slik innsats, men det er forbausende lite av dette som virkelig må gjøres når man setter seg ned og tenker over livets lange linjer. Kunne vi kanskje valgt annerledes når alt kommer til alt? – Dette er spørsmål som i seg selv er egnet til å vekke en solid dose eksistensiell angst i hvem som helst.
Mennesket som rus-søkende vesen
Hvilke typer dop samfunnet foretrekker og godkjenner, er altså ikke tilfeldig, heller ikke i dypere forstand enn de allerede nevnte historiske og praktiske forhold. For å godtas må stoffene understøtte vår aktuelle samfunnsform, og helst ikke minne om noe som benyttes av samfunn vi ikke identifiserer oss med. Det er ingen hemmelighet at noe av grunnen til at hasj og marihuana ikke kom med i det gode rus-selskap, var at stoffene ble assosiert med uforståelig og uønsket «negerkultur», ikke minst i de amerikanske sørstatene. Det kan dermed påstås at det lå en viss form for rasisme bak disse beslutningene, eller i det minste den klassiske kulturabsolutismen.
Naturligvis er det også en kjensgjerning at misbruk av disse stoffene gjerne fører til – eller i det minste henger sammen med – sløvhet, tiltaksløshet og en generelt lite sunn livsstil, ikke minst for unge, sårbare brukere. Poenget er likevel intakt: Hadde vi som samfunn ikke vært så oppsatt på produktivitet og økonomisk vekst, hadde det kanskje ikke gjort noe om vi alt i alt var litt mer bedagelig anlagt – og også hadde en ruskultur som understøttet dette?
For det er ikke til å stikke under en stol: det er klart det er fint å sitte sammen med gode venner, sende rundt en pipe eller joint, fortelle historier og le og kose seg mens rusen sender alle av gårde på behagelige bølger. Noe av det fine med rusmidler er nemlig at de hensetter brukerne i nær samme bevissthetstilstand: Idet pipa går rundt eller glassene tømmes, skjer liknende biokjemiske prosesser i hele selskapet, og deltakerne føler på det beste økt nærhet til hverandre. Kall det gjerne selvbedrag, men er det ikke bedre enn ingenting? – Og er det ikke litt mye å kreve av et stakkars menneske at det skal være så forbannet opplyst og utviklet, at det ikke skulle ha behov for det sosiale støttehjulet rusen utgjør? Sannheten er at mange av våre aller nærmeste, beste og dypeste samtaler skjer i ruspåvirket tilstand, og at en stor andel av alle vennskap og kjærlighetsrelasjoner har sitt utspring i rusinduserte tilstander, enten settingen er pub eller bedehus.
Ærlighet varer lengst?
Det er naturligvis ikke umiddelbar sammenheng mellom at vi liker og har nytte og glede av noe til det normative spørsmålet om dette er noe vi bør drive med. Likevel er det viktig å snakke om det vi opplever som rusens positive effekter heller enn å bedra oss selv og hverandre med kamuflerende snakk om hvordan «vin får maten til å smake godt», eller onanere oss inn i detaljer om ølbrygging eller whiskyproduksjon. Alt dette er også greit, men la oss for all del være ærlige og innrømme – om ikke annet enn overfor oss selv – at vi rett og slett liker å ruse oss. Ikke minst er slik ærlighet viktig når vi skal «utdanne» unge mennesker i rusbruk: Hvordan skal en ung person lære seg et fornuftig forhold til rus hvis det ikke får høre den fulle sannheten om hvorfor i all verden vi driver med dette? Hvis alt de får med seg fra oss voksne er at dette bare er noe man gjør, at det «smaker så godt med øl eller vin til maten» eller annet tilslørende sprøyt, kan vi ikke forvente at de skal lære å håndtere de tilgjengelige rusmidler til sitt eget og omgivelsenes beste – verken på kort og lang sikt. Spør du meg om mitt forhold til alkohol, forteller jeg gjerne at jeg liker den lille bølgen akkurat idet rusen kicker inn, og at det å kunne ri denne bølgen ved å fylle på akkurat nok og ofte nok til at bølgene duver langt utover kvelden – uten at det bikker over og blir bare tungt – er noe av det beste alkohol gjør for meg. Her ligger min sannhet både om hva jeg søker av alkohol, og om hvordan jeg kan begrense inntaket: For min del er en dårlig natts søvn og andre ubehagelige effekter en altfor stor pris å betale til at jeg liker å drikke mer enn et visst antall enheter, samtidig som det jeg søker oppnås best ved å ikke helle innpå flere enn én eller to enheter i timen. Samtidig kan jeg ikke underslå at jeg har hatt veldig mye moro i drikkegilder så grenseløse at bevisstløshet, åndedrettssvikt og hjertestans nok har vært bare slurker unna – noe som også er en del av sannheten vi bør formidle til nye rusbrukere. Ikke-ordinære bevissthetstilstander Vi mennesker er mer eller mindre fanget i oss selv og våre egne erfaringer, selv om mange faktisk er i stand til å vokse og endre seg gjennom livet. På sitt beste kan rus utløse sprang i denne utviklingen, enten det er snakk om å overvinne sosiale utfordringer eller å se helt nye sider ved oss selv. For en stakket stund kan rusen gi oss opplevelsen av å være helt annerledes enn det vi vanligvis er: I rusinduserte, ikke-ordinære bevissthetstilstander kan vi oppleve ting vi vanligvis ikke opplever, føle oss som noe vi ikke er eller tørre ting vi oftest ikke våger. På sitt beste kan dette være både lærerikt og bevissthetsutvidende. Jeg har vært med på julebord der kraften i den felles rusopplevelsen har endret en persons rolle i gruppen fullstendig, og løftet vedkommende til både større trygghet og bedre ytelser på arbeidsplassen. Rusen kan altså lede til menneskemøter eller handlinger som blir livsendrende, men kanskje like interessant er det at vi kan bruke rusopplevelsene som referanse for å realisere sider ved oss selv som vi tidligere ikke klarte å uttrykke i nykter tilstand. En mann som er redd for å snakke med kvinner, kan f.eks. holde fast i den berusede versjonen av seg selv der han føler seg både kjekk og tøff. På sitt beste innser han at han ikke trenger rusen for å gjøre de samme tingene – at det egentlig ikke finnes noe å tape på å gi uttrykk for hvem han er eller hva han måtte ha lyst til å gjøre. Ikke-ordinære bevissthetstilstander kan også utløse undring omkring dypere, eksistensielle spørsmål som hvem man er, hvorfor verden er som den er og hvor alt egentlig kommer fra. Dette er vanligvis noe positivt, men kan også slå andre veien: Ikke alle håndterer denne typen spørsmål eller svarene de mener å finne like godt, og reagerer med angst, depresjon eller til og med psykotiske gjennombrudd.
Ikke-ordinære bevissthetstilstander kan utløse undring omkring dypere, eksistensielle spørsmål som hvem man er, hvorfor verden er som den er og hvor alt egentlig kommer fra. Dette er vanligvis positivt, men kan også slå andre veien: Ikke alle håndterer denne typen spørsmål, og reagerer med angst, depresjon eller psykotiske gjennombrudd.
Hver mann sitt dop
Selv om vi alle ligner hverandre i det at vi liker rus, er vi også ulike: Vi har ulik kroppskjemi, ulike personligheter og ulike erfaringer, vaner og livsstil. Det skulle bare mangle at vi også responderer ulikt på de forskjellige gruppene av rusmidler. Ekstremt overforenklet kan vi si at den engstelige personen ofte tyr til alkohol, mens den fragmenterte, stressede typen gjerne finner sin form for fokus og ro i amfetaminrus. Det er ikke helt uten grunn at amfetamin (dexamfetamin) gis til folk med alvorlig ADHD – også barn. På en eller annen måte virker stoffet samlende på disse personene. Men utenfor en lovlig og kontrollert ramme drar bruken gjerne med seg en serie uheldige og nedbrytende hendelser: kontakt med kriminelle nettverk og følgene det lett får, faren for å få i seg et helt annet stoff – eller altfor mye stoff – samt ikke minst de økonomiske og sosiale konsekvensene.
Kokain slår gjerne an hos de usikre som likevel ønsker å være konger på byen, eller som alltid må forsøke å løfte alt et hakk høyere – de som ikke kan slå seg til ro med en helt ok fest.
Mange flere enn du tror bruker også kokain på samme vis som vi andre bruker kaffe: for å holde seg våkne og skjerpede gjennom krevende arbeidsdager. Noen foretrekker amfetamin også til dette bruket. Det er f.eks. velkjent at soldater i både Wehrmacht og SS fikk metamfetamin eller såkalt «Crystal Meth» (under varemerket Pervitin) for å holde seg våkne og skjerpet i kamp, og kanskje også for lettere å holde ut redslene de selv bidro til å skape. Naturligvis brukes slike stoffer også i dag der liv eller seier avhenger av fullt fokus over lengre perioder uten verken mat, hvile eller søvn – situasjoner der man har altfor mye å tape på å la være.
Hasj og marihuana passer som antydet inn i livsstilen til individer som liker å «chille» seg litt mer gjennom livet, om ikke annet på fritiden. Jeg har allerede vært innom noen av de positive effektene. I tillegg kommer at stoffet gir relativt god smertelindring for folk med ulike sykdommer og plager – samt naturligvis en viss lindring av livets eksistensielle smerte. Skyggesidene der bruk har gått over i misbruk, er gjerne tilbaketrekking, tiltaksløshet og i verste fall paranoide psykoser. Som de fleste slike forhold er det vanskelig å fastslå hva som egentlig er årsaksrekkefølgen, men mye tyder på at egenskaper ved personen selv og rusmiddelets effekter gjensidig forsterker hverandre. Det er nemlig ikke så enkelt at enhver som kommer i befatning med ett av disse midlene, har beredt sin egen undergang – kanskje med unntak av heroin. Heroin er nemlig for de ulykkelige få som er på flukt fra hele denne verden, og doper seg inn i en falsk lykksalighet, uansett hvor fordervet livet deres i virkeligheten er. Baksiden er selvsagt at stoffet har den kraftigste «pisse i buksa-effekten» man kan tenke seg: Det går veldig kort tid før ingenting i livet føles det minste behagelig, og stoffet bare blir noe man må ha for ikke å føle seg bent fram dødssyk.
Det bør kort nevnes at også fet og søt mat kan brukes til å ruse seg på. Noen forskere påstår faktisk at sukker bør klassifiseres som et rusmiddel, siden det «snakker til» de samme belønningssystemene som hasj, kokain og heroin. Forsøk med rotter viser at selv rotter som først er gjort avhengige av kokain, foretrekker sukker når de får tilgang til dette, og at sukkerets belønningseffekt dermed må sies å være kraftigere.(3) Helt ærlig: Jeg har selv forsøkt både amfetamin og kokain ved et par anledninger, og effektene i akkurat min organisme kan ikke måle seg med rushet jeg opplever idet jeg går løs på en sjokolade. Jeg har ikke opplevd annet enn å bli følelsesmessig «flat», og med en slags murrende, underliggende uro – nesten som når jeg drikker for mye kaffe. Dette har helt sikkert også å gjøre med de nevnte individuelle forskjellene: Mens noen finner sin medisin i slike stoffer, vekker de i andre ingen videre interesse. Noe som forsterker matens ruseffekt, er det åpenbare meningsaspektet ved det å innta føde: For organismen finnes det knapt noe mer meningsfullt å bruke tiden på enn å spise. Det samme kunne i utgangspunktet også sies om væskeinntak, men det går en ganske klar grense for hvor mye det gir mening å drikke om gangen. Selv om kroppen til en viss grad kan lagre vann – ikke minst i fettvev – kan det ikke sammenlignes med de energimengdene vi ved hjelp av appetitten vår kan lagre i det samme fettet. Mens den ekstra væsken kanskje holder oss i live en dag eller to ekstra, kan et godt fettpolster holde oss gående i ukesvis. Legg til en sosial setting så er det ikke mye annet som kan fremkalle like gode følelser i oss som mat. Det er klart dette kan misbrukes. Godfølelsen sukker og fett gir – særlig i form av melkesjokolade – er i hvert fall ikke jeg beredt til å gi slipp på med det første.
Istedenfor selvet
Den antroposofisk orienterte avhengighetsterapeuten Ron Dunselman skriver i boka In Place of the Self: How Drugs Work at alle rusmidler i bunn og grunn undergraver og kommer i veien for personlig identitet og selvets utvikling: Istedenfor å bruke våre egne ressurser på å hensette oss i tilstandene vi ønsker å være i, bruker vi den lettvinte metoden med å tilføre et stoff som gjør at vi ikke trenger å gjøre en innsats overhodet. Jeg er for eksempel ikke i tvil om at min egen trang til sukker, henger tett sammen med at rushet jeg får erstatter følelser som kunne ha vært frembragt på andre og bedre måter – om jeg bare tok jobben med å gå inn i hvilke behov jeg egentlig forsøker å dekke eller tildekke når jeg kaster meg over kakene og sjokoladen. Naturligvis bruker jeg også alkohol på samme vis. Istedenfor å sette meg ned og meditere eller bare slappe av når fredagskvelden kommer, tar jeg heller en øl eller to og synker fornøyd ned på sofaen med en film. Begge er stimuli som kan sies å komme i veien for selvet: Alkoholen sørger for kunstig avslapning, mens filmen tar meg med inn i «en verden som ikke er noen verden», slik Martin Heidegger en gang beskrev fjernsynsmediet.
For strenge krav?
Som antydet har jeg likevel på følelsen at kravene til det å være menneske blir enormt høye om vi alle skal forventes å ha tid, lyst eller ork til å fokusere så mye på selvutvikling at vi kan erstatte rusmidlene. Livet kan fort bli et endeløst prosjekt – noe det i høy nok grad allerede er. Det er trolig hold i Dunselmans analyser av hvordan de enkelte rusmidlene på hvert sitt vis stjeler selvets plass, i hvert fall der det er snakk om ekte avhengighet og liv i oppløsning. Likevel tror jeg det er naivt å tro at rus ikke skal være en del også av gode, balanserte og relativt opplyste liv. – Til det er gledene og fordelene altfor store. Når man sitter der fredag kveld, og musklene eller hodet verker av spenninger, er det for de fleste uendelig mer nærliggende å tylle i seg noen øl eller en halvflaske vin enn å sette seg i lotusstilling for å meditere fram en ro man kanskje eller kanskje ikke finner fram til. Alkohol virker i løpet av sekunder, og vipps så er det satt en ny og mer behagelig rytme for resten av kvelden.
Skam og livsløgner
Kanskje er også jeg vel kravstor når jeg etterspør ærlighet omkring vårt forhold til rus. Vi trenger ikke nødvendigvis gå til Ibsen for å vite at livsløgnen ligger som et behagelig teppe over forhold som ville kunne kreve både det ene og det andre oppgjøret, om de først ble løftet opp i bevissthetens lys. Noen sier bent fram at de ikke ønsker informasjon om slikt som strider mot deres etablerte oppfatninger av livet, virkeligheten og sin egen plass i alt dette. I takt med at vi blir eldre, og våre tildekkende «mestringsmasker» i verste fall stivner mer og mer, kan den potensielle skammen over å ha tatt feil, vært dum eller å ha levd livet på «feil» premisser bli så truende at det er enklere å dekke over speilet enn å skulle begynne å kikke veldig nøye i det. Skammen er nok også en viktig grunn til at vi underslår for oss selv og hverandre at vi elsker rus. På samme måte som med seksuelle følelser blir det noe veldig intimt ved å skulle utbrodere hva det er man liker ved den ene eller andre typen rus, og en eventuell kritikk av det jeg liker, blir i vår sårbare selvfølelse til kritikk av meg som person: Det er noe galt og kritikkverdig ved meg hvis jeg liker slikt eller sånt. Religion har naturligvis spilt en viss rolle i dette, men menneskets fordømmende blikk er på ingen måte avhengig av guder eller prester for å finne kraft til å ramme den som våger seg utenfor normen. Slik sett er det kanskje det dømmende blikket vi anlegger både på oss selv og hverandre, som er menneskeåndens egentlige fengsel – det som holder oss nede i vårt individuelle mikrokosmos av bekymringer og intriger. Kanskje er det her rusmidlene har ett av sine største fortrinn: På sitt beste setter de oss et øyeblikk fri fra våre egne harde dommer over oss selv og hverandre. Dette sier jeg vel vitende om at en betydelig andel av all vold, alle overgrep og alle drap begås i ruset tilstand – for også alle våre lengsler finner ofte form og uttrykk gjennom det rusede sinn: betroelsen som endelig kom, meldingen som ble sendt til den utkårede, kroppene som et øyeblikk fikk utfolde seg fritt og uanstrengt utenfor rekkevidde av eiernes dømmende sinn.
Vei til visdom eller porten til helvete?
I min usystematiske og ufullstendige gjennomgang av ulike rusmidler er det en stoffgruppe vi ennå ikke har sett nærmere på, nemlig psykedelika. For de fleste er disse stoffene omgitt av en viss mystikk, og ikke så rent få myter. De mest kjente stoffene er vel LSD og soppene i slekten psilocybe, såkalte «magic mushrooms». Her i Norge vokser arten fleinsopp – en av mange som inneholder virkestoffene psilocybin og psilocin. Psykedelika er en gruppe rusmidler med virkninger som avviker ganske markant fra alle de andre stoffene, og er egentlig ganske krevende å forholde seg til både for vitenskapen og det moderne mennesket som sådan. – Ikke fordi de er spesielt farlige i klassisk forstand – det er de nemlig ikke: Det er ikke definert klare nivåer verken for skadelig eller dødelig dose, da stoffene ikke rammer noen av kroppens vitale funksjoner, slik for eksempel alkohol, kokain og koffein gjør. Substansene gir heller ikke avhengighet eller abstinenssymptomer, og et forskningsprosjekt gjort ved NTNU i 2013 fant ingen sammenheng mellom bruk av psilocybinsopper og psykiske problemer. «Faktisk hadde brukerne av psilocybin og andre psykedeliske stoffer færre psykiske problemer enn de uten psykedelisk erfaring».(4) Dette kan som nevnt over også henge sammen med hvilke personlighetstyper som foretrekker psykedelika framfor andre stoffer, noe seriøse studier naturligvis må korrigere for. Nei, det virkelig krevende med psykedelika – og for enkelte også ganske så provoserende – er at erfaringene folk gjør seg under påvirkning av slike stoffer bryter totalt med forestillingene det moderne menneske har om seg selv, om hva bevissthet er og om selve virkelighetens natur og struktur. Samtiden er så «vitenskapeliggjort» i sin tenkning omkring disse spørsmålene at det i offentligheten knapt finnes rom for metafysiske fortellinger om hvem vi er, hvor vi kommer fra og hvordan alle ting henger sammen enn de historiene vitenskapen tilbyr. – Ikke noe galt med vitenskapen i seg selv, men nettopp på grunn av suksessen den og dens praktiske fetter, teknologien, har med å forutsi, skape, helbrede og generelt stille opp virkeligheten i et mer objektivt korrekt bilde enn det noen annen trosretning har maktet, ser vi ikke at det å være menneske stort sett nettopp handler om noe annet enn de forhold vitenskapen så kløktig utforsker.
Mayas slør
Det å ta psykedelika kan oppleves som å dra vekk sløret mellom vårt daglige, begrensede jeg, og våre dypere lag som fortsatt står i full kontakt med de urgamle kreftene som driver og binder menneskene sammen i det ofte uforståelige dramaet vi erfarer som livet. – Mens sansene våre vanligvis forholder seg mest til den fysiske verdens «utside» – av den enkle grunn at vi trenger et brukbart orienteringsapparat for å kunne fungere og overleve her – åpner sansene seg under påvirkning av psykedelika for det egentlige innholdet i den menneskelige tilværelse: Du ser, hører og føler motgang, medgang, seier og nederlag, redsel og skam, kjærlighet og glede – samt innhold og kvalitet på dine viktigste relasjoner, og hva som har ledet fram til situasjonen du er i her og nå. – For ikke å snakke om den kosmiske dansen der de maskuline og feminine aspektene ved den evig pågående skapelsesakten beveger seg i rytmer så uutholdelig vakre at den mest forherdete realist vil kunne bryte sammen i gledesgråt. En meget stor andel av alle som har forsøkt LSD eller psilocybin-sopp, beskriver opplevelsen som den mest meningsfulle de har hatt i hele sitt liv. Og dette er bare det første nivået. Ved større doser eller gjentatte «tripper» beskrives ut av kroppen-opplevelser, minner fra egen fødsel eller tidligere liv, møter med gudeskikkelser fra kjente og ukjente kulturer eller intuitiv forståelse for kjente og ukjente arketypiske symboler. Interessant nok er det veldig sjelden det beskrives kontakt med den monoteistiske Gud eller den bibelske Jesus. Isteden opplever flere innsikt i dype hemmeligheter om universet og åndeverdenen, eller sammensmeltning med sjelen til folkegrupper eller dyr, med objekter eller til og med fullstendig sammensmeltning med og oppløsning i selve verdensaltet. I sistnevnte tilfelle opplever «den reisende» å ikke lenger ha verken kroppslig form eller personlig identitet: Stikk motsatt fra dagliglivet er det nå våre vanlige omgivelser som er utilgjengelige – inkludert vår egen kropp og psyke.
Alle disse opplevelsene peker mot en virkelighet der mennesket ikke primært kan defineres av sin fysiske form og skikkelse, men heller må forstås som deltager i en uendelig kompleks virkelighet bestående først og fremst av bevissthetsenergi, og der alt det andre – det vi vanligvis kaster blikket på i det daglige – er mer som kulisser å regne, eller som et slags dødt eller herdet «frostlag» på den egentlig levende, underliggende energien. Disse kulissene, med sine absolutt vakre og interessante uttrykk, er naturligvis nødvendige rammer for de jordiske kapitler i det menneskelige drama, hvis begynnelse og slutt strekker seg mot tidshorisonter vi ikke engang kan begynne å fatte med vår hjernebundne tankeevne. Vitenskapelige studier av denne virkeligheten eller disse kulissene kan dermed aldri svare på de virkelig store spørsmålene som alltid har ridd menneskeheten, samme hvor interessante og nyttige slike studier er. Her har jeg mer tro på veien gått opp av folk som Stanislav Grof, som med et forbilledlig åpent sinn studerte og kategoriserte tusenvis av LSD-sesjoner både med det formål å hjelpe pasienter, og å kartlegge «realms of the human unconsciuos».(5)
Psykedelisk psykoterapi
Grof med flere har vist at psykedelika har stort potensiale til å frigjøre mennesker fra inngrodde forestillinger, begrensende trossystemer eller traumatiske livserfaringer. Slik kan stoffene bidra til dyp helbredelse av individet, og kanskje også til et kollektivt løft av menneskeånden som sådan. Nyere studier har for eksempel vist at døende mennesker kan ha stor nytte av stoffene ved at angsten for døden reduseres eller forsvinner helt. (6) Andre studier viser at deprimerte har bedre effekt av en eneste dose enn det de får av tradisjonelle, stemningsregulerende midler inntatt daglig (7), og også psykedelikastøttet behandling av avhengighet viser lovende resultater (8) – noe som naturligvis kan framstå som paradoksalt for den uten kjennskap til feltet. Likevel – vi kan naturligvis ikke bare servere den jevne borger en dose magisk sopp, og så er alle problemer løst. Som nevnt tidligere er det ikke slik at alle er klar for – eller kanskje engang tåler – å få sitt eget selv og hele sin verden splintret til fragmenter, for så å bli satt sammen igjen med et fullstendig endret perspektiv på livet og virkeligheten. Dessuten, det å få sine svakeste sider og simpleste handlinger brutalt slengt i fjeset under en slik indre reise er ingen søndagstur, selv om man gjerne kommer ut igjen på den andre siden som en mer bevisst og balansert utgave av seg selv. Jeg har også med egne øyne sett hvor tøft det er for en person når «kroppspanseret» brister.
Alle har vi nemlig et slikt «panser» som består av opplagrede fysiske og psykiske erfaringer og belastninger – og til og med av hendelser fra før vår egen fødsel. Alt dette virker inn på vår måte å stå, gå eller snakke: For eksempel bærer lyden av hvert enkelt menneskes stemme i seg alle drømmer, lengsler og håp, nederlag og seier, stolthet og skam. Når alt dette rakner i løpet av et par timer, er det intet mindre enn voldsomt. Derfor, selv om potensialet både for psykologisk og åndelig vekst er stort, ville jeg ikke anbefale hvem som helst å utforske dette landskapet uten grundige forhåndsstudier eller kyndig veiledning – og helst begge deler. – Og selv om stoffene altså ikke påvirker kroppens livsopprettholdende systemer, føler jeg meg ikke trygg på at en person med hjerteproblemer ville overleve en tøff «kroppslig reise» – noe man ikke kan vite på forhånd.
Et åpenbart problem med å skulle utvikle en psykedelisk psykoterapi bunner i at dagens psykiatri stort sett fungerer etter en mekanistisk-vitenskapelig tilnærming. Mens de beroligende medisinene som tanter og bestemødre knasker for å gi livet sitt litt farge har rimelig forutsigbare effekter – gode som dårlige – er det ikke så enkelt når det gjelder psykedelika: Det som kalles «set» og «setting», altså pasientens tilstand før og under inntak av stoffet, samt omgivelsene de inntas i, kan være minst like viktig som selve dosen. Mens et gitt par av «set» og «setting» kan fremkalle den største lykksalighet og en opplevelse av forening med universets kjærligste energier, kan andre rammer gi et livaktig, våkent mareritt så grusomt at ingen kan forestille seg det før man selv har vært gjennom det – det som er blitt kalt en «bad trip». Begrepet stammer for øvrig fra rus- og hippiemiljøer som primært har brukt stoffene til rekreasjon, og er egentlig ikke anvendelig i seriøs utforskning av stoffenes muligheter. I en partysetting er naturligvis et møte med sine verste demoner særs ugunstig, mens det i en terapeutisk setting kan ha umåtelig stor verdi.
Alt dette gjør naturligvis stoffene mer krevende å arbeide med enn vanlige psykofarmaka. En psykedelisk terapi som utnytter stoffenes fulle potensiale, ville også kreve store ressurser i form av dedikerte mennesker som både selv er erfarne «reisende» og personlig egnet til å legge opp og understøtte, samt avrunde og oppsummere hver enkelt pasients sesjon, slik at personen kan nyttegjøre seg opplevelsen best mulig. – Med andre ord en helt annen måte å forholde seg til pasientene på enn de korte og relativt overflatiske intervensjonene særlig den medisinske delen av vårt psykiske helsevern opererer med. Kanskje må terapeuten selv håndtere det å spille rollen som den «gode mor» eller en dømmende far – og da ikke bare verbalt: Han eller hun bør om nødvendig kunne romme det å involvere seg kroppslig med pasienten for ikke å skape ny avvisning i en situasjon der han befinner seg i en ekstremt sårbar sinnstilstand – for eksempel ved å holde fast, men kjærlig rundt vedkommende mens han gjenopplever en traumatisk hendelse, eller ved å legge en som gjenopplever spedbarnsfasen til brystet. – Men også motsatt: Det å holde seg unna i lange perioder og la pasienten være alene med det som dukker opp, kan være svært vanskelig for terapeuten, som ofte er innstilt på å skulle være en viktig del av pasientens prosess – på å være en hjelper. Lite og ingenting av dette læres bort i psykologistudiene rundt omkring på fakultetene, og bruk av slike metoder i helsevesenet ville kreve spesielt tilpassede retningslinjer for hva som kan foregå i en slik sesjon – og hva som absolutt ikke bør skje.
Egne erfaringer
Den observante leser har vel forstått at forfatteren selv har forsøkt psykedelika. Som over middels interessert i psykologi, filosofi og bevissthetens natur har jeg ansett det nærmest som selvsagt på ett eller annet tidspunkt å undersøke hvilke muligheter disse stoffene bærer i seg. Likevel er det ikke slik at jeg mener et ubetinget frislipp verken av disse eller andre stoffer ville være heldig. For eksempel studerte og vurderte jeg selv tematikken i nærmere 15 år før jeg tok turen til Amsterdam for å prøve de «magiske trøflene». For min del har erfaringene vært utelukkende positive hva resultatet angår, selv om de også har vært voldsomme, smertefulle og grusomt konfronterende underveis. For eksempel har det å erkjenne at også jeg har visse sider og svakheter jeg tidligere mente hørte hjemme kun i enkelte andre mennesker, vært en radikal øyeåpner. Samtidig har opplevelsene også vist meg alle de fantastisk vakre fenomenene beskrevet tidligere, der noe av det mest kraftfulle har vært var å se og føle den unevnelig vakre kosmiske dansen av stadig skapelse og gjenskapelse, samt min egen mikroskopiske rolle i alt dette. Videre har det å lytte til musikk og ikke ha noen idé om hvor jeg selv slutter og musikken begynner, og i tillegg se musikken som farger, figurer og de mest fantastiske fraktaler, gitt meg en dypere anelse av hva lyd, toner og musikk dypest sett er – og av hvilken rolle lyd spiller i kosmos’ grunnleggende konfigurasjon: Ett eneste anslag på pianostrengen kan under påvirkning av psykedelika fortelle en uendelig historie om dramaer på høyde med menneskehetens eldste og mest gripende fortellinger. Skapelsesberetningen fra prologen i Johannesevangeliet som slår fast at «i begynnelsen var ordet», gir som følge av disse opplevelsene en helt annen mening enn de forestillingene min rene tankekraft maktet å filosofere fram omkring eksistensens mysterium.
Sammenlignet med alle andre rusmidler anser jeg psykedelika for å være uendelig mer verdifullt hva potensialet for utvikling angår. Mens for eksempel hasj kan gi en svært behagelig effekt, kan det også fremkalle paranoide tilstander uten særlig terapeutisk verdi, i hvert fall sammenliknet med de innsiktene psykedelika kan katalysere. Og selv om ikke-ordinære bevissthetstilstander i seg selv har en viss verdi som referansepunkt for senere selvutvikling, har de mange populære stoffer store negative effekter som avhengighet, bakrus, søvnløshet eller tiltaksløshet – eller rett og slett organskade og påfølgende død. Samtidig – og i rettferdighetens navn: Tenker vi på de hundretusenvis av doser med kokain, ecstasy eller andre stoffer folk dytter i seg på diskoteker rundt omkring i verden hver eneste helg, er det ikke like lett å opprettholde bildet av disse stoffene som livsfarlige, sammenliknet med for eksempel alkohol.
Juks og selvbedrag?
Jeg forstår godt at visse personlighetstyper i gitte livssituasjoner tiltrekkes av både hasj og marihuana, amfetamin og kokain og til og med av heroin, og det er som sagt veldig nærliggende og menneskelig å velge enkle løsninger framfor den tyngre veien med å skulle måtte ta tak i seg selv ved viljen og åndens kraft. Vi må som sagt tidligere erkjenne og akseptere at ikke alle vil eller kan være så fordømt flinke hele tiden. Spørsmålet er om psykedelika også er en like «lettvint» vei til adspredelse og innbilt selvutvikling, en snarvei som drar med seg den samme risikoen for å havne i negative spiraler og blindveier som de andre stoffgruppene kan anspore. Jeg har tidligere antydet hvordan kombinasjonen av koffein og alkohol over tid tapper oss for livskraft; krefter som nok kunne vært satt inn på noe bedre enn å hangle seg gjennom en mekanisk-instrumentell tilværelse av meningsløse gjøremål vi holder fast på som nødvendige, men som ikke betyr en skitt når vi skal gjøre opp regnskap over hva vi egentlig har bidratt med på planeten.
I Drug Addiction, The Wake-up Call of Our Times deler antroposofen Felicitas Vogt rusmidlene inn i tre grupper etter hvilken type livskrefter hun mener de berøver oss for: det hun kaller «amfetaminer», som også omfatter kokain og koffein, angriper først og fremst tankekraften, mens opiatene, som for eksempel heroin, først og fremst angriper viljen, ved – som hun sier – å gi brukeren illusjonen av en «intens viljekraft». Det hun kaller hallusinogener, herunder det jeg har omtalt som psykedelika, rammer i hovedsak «livskreftene i den midtre, rytmiske organregionen», med andre ord følelseslivet. Disse stoffene gir brukeren «en illusjon av en varm forbindelse med andre og med verden». Der disse livskreftene settes i sving uten medvirkning av vår aktive bevissthet fører de til spirituelle opplevelser som egentlig er falske, og «opplevdt i ufrihet».(9) Jeg er ikke helt uenig med Vogt. Selv om også ubevisst bruk kan komme til å sette i gang positive prosesser i et menneske, finnes altså muligheten for at det ikke går særlig godt – spesielt der stoffene tas i omgivelser preget av tankeløshet og ideer om at dette bare skal være gøy. Vi må likevel nyansere minst ett aspekt: Det Vogt kaller «hallusinogener» omfatter både psykedelika som sopp og LSD, og stoffer som hasj og marihuana. Grunnen er at begge gruppene kan fremkalle sanseopplevelser som avviker vesentlig fra de vi har til hverdags. Det er god grunn til å skille disse stoffene fra hverandre. For det første finnes det ved bruk av psykedelika ingen fare for verken fysisk eller psykisk avhengighet, mens stoffene fra marihuanaplanten absolutt har et slikt potensiale – om enn i noe mindre grad enn alkohol og nikotin. Faren for misbruk er altså knapt til stede ved bruk at psykedelika. Dybden i opplevelsene hasj og marihuana gir kan heller ikke på noen måte sammenlignes med psykedelika. I tillegg virker som sagt sopp og LSD heller ikke inn på kroppens livsopprettholdende systemer. Vogt anlegger dermed i mine øyne et noe unyansert blikk på disse stoffene. Interessant er likevel det hun sier videre om at fortidens kulturer brukte rusmidler på en annen måte enn vi gjør i dag: heller enn med individuell nytelse eller virkelighetsflukt som mål ble for eksempel sopper med psilocybin brukt i rituelle innvielser og seremonier – eller for at stammens sjaman kunne reise i underverdenen og «se» hvor byttedyr eller bortkomne mennesker befant seg. Slik bruk skjedde innenfor rammen av fellesskapet og dets kultur – og gjerne etter grundige forberedelser. Det som skjer innenfor rammene av en etablert kultur, er nesten alltid tryggere enn det som skjer i skjul, på utsiden og uten sikkerhetsnettet den rådende kultur utgjør. Dette stemmer også med måten urfolk i dag bruker slike stoffer, som f.eks. Ayahuascaseremoniene i Sør-Amerika, der det drikkes avkok fra planter som sies å fasilitere healing og åndelig innsikt.
Regulering og sanksjonering
Potensialet for healing eller åndelig innsikt til tross – tilstander der man i ytterste konsekvens ikke lenger vet hvem man er, passer ikke for alle. Spesielt kan tilstanden der man fortsatt er mobil, men ute av stand til å ta vare på seg selv føre til farlige situasjoner om man ikke oppholder seg i et skjermet og kontrollert miljø. Dette leder oss til spørsmålet om regulering. Jeg ville f.eks. ikke anbefale mine unge nieser å dra på sopptur til Amsterdam – nesten like lite som jeg ville anbefale dem å forsøke andre rusmidler utenfor vår gjeldende kulturs noenlunde trygge rammer. – Dette på tross av at nederlandske myndigheter rapporterer om et svært begrenset antall uønskede hendelser knyttet til bruk at psykedelika. Egentlig bygger jeg vel denne skepsisen like mye på respekt for stoffenes muligheter som for farepotensialet; på at det å bruke dem til «underholdning» og adspredelse egentlig er helligbrøde, eller i det minste en tapt mulighet for innsikt og vekst. Slike stoffer har som antydet vært brukt i tusener av år av sjamaner og andre «vise» – og ved visse anledninger også av større menneskemasser. Heller enn dagens kategoriske lovgivning har nok bruken i tidligere tider vært regulert mer av kollektive oppfatninger om hva som er hellig eller tabu, og ved hvilke anledninger det var riktig eller nyttig å hensette seg i ikke-ordinære bevissthetstilstander. Fravær av formelt lovverk betyr på ingen måte fravær av regulering: Sosiale sanksjoner vil antakelig svi mer for de fleste enn en bot på noen tusenlapper, spesielt i en fortid der den beskjedne størrelsen på folks umiddelbare omgangskrets gjorde at man ikke kunne skjule hva man hadde gjort og hva man hadde blitt irettesatt for. Om du i dag tas i fartskontroll eller for oppbevaring av noen brukerdoser ulovlig rusmiddel, er det vanligvis ingen som trenger å få vite det.
Samtidig som jeg ikke umiddelbart ville stemme for «psykedelisk frislipp», tenker jeg at stoffene må være tilgjengelige for forskning, terapi og for voksne individer som kan ta informerte og bevisste valg. Det er f.eks. litt av et paradoks at man som 19-åring og med staten som oppdragsgiver kan dra til fjerne strøk og delta i krigshandlinger der man i verste fall blir skutt i filler, men ikke lovlig kan plukke fleinsopp fra bakken – eller kjøpe en flaske brennevin for den del. Alt henger sjelden helt sammen innad i en og samme kultur – uavhengig av hvor allment akseptert gjeldende reguleringer er. En annen side ved dette er at menneskets hjerne faktisk ikke er ferdig utviklet før ved 25-års alder, noe som gjør unge spesielt sårbare for rusmidlenes skyggesider. – Men unge gutter og jenter såres altså også av kuler – og heller ikke alle kommer hjem fra utenlandsoppdrag med psyken i behold.
Noe av baksiden ved å leve i et pubertalt samfunn som vårt, er at alt avflates og tilpasses et minste felles multiplum av interesser, behov, evner og forestillinger, mens de som har andre interesser hindres, holdes tilbake og til og med straffes for det de mener er bra for dem selv. I Jonas Gahr Støres ord fra et radiointervju om helt andre temaer: «Vi forbyr det som er farlig». Han kunne like gjerne ha tilføyet «det vi ikke liker, og det vi ikke forstår». For hvem i all verden er Jonas Gahr Støre eller hvilken som helst annen folkevalgt til å avgjøre hva som er godt eller farlig for akkurat meg? Ja, vi er nok alle like på den måten at vi deler de samme grunnleggende og likevel ganske så overflatiske behovene for mat og drikke, trygghet i hus, hjem og jobb – men et sted langt inni i oss roterer vår dypt individuelle måte å koble oss på de evige og universelle kreftene som utgjør grunnen for våre egentlige behov. Ikke et eneste parti eller noen ideologi her i verden kan fatte, favne eller fasilitere oppfyllelsen av disse behovene. På sitt beste har i hvert fall religionene forsøkt på noe slikt, men de har i de fleste tilfeller forfalt til elitistiske verktøy for kontroll av menneskemassene; verktøy for å hindre at den jevne mann og kvinne får tilgang til ekte, åndelig kunnskap – og til og med til materielle goder. - For hvilke andre muligheter finnes egentlig for grovere innstilte sinn og deres grobian-sammenslutninger når egen maktposisjon skal bevares og befestes, enn å trekke opp et skarpt skille mellom seg selv og undersåttene?
Frihet og individualisering
Jeg ville definitivt stole mer på en gammel sjaman med hensyn til hva som er godt for meg som menneske enn på våre dagers ledere og eliter. Samtidig ønsker jeg også å leve med de mulighetene moderne vitenskap, teknologi og frihet fra prester, imamer eller andre «skriftlærde» gir meg. Det menneskelige individs utviklingshistorie kan nemlig forstås som veien fra en relativt ubevisst del av klanen eller stammens gruppesjel, til en fremtidig, tenkt tilstand der vi nesten kan sies å bli våre egne «guder». Vi er ikke der ennå, for å si det sånn. Jeg ville, som antydet over, heller påstå at menneskeslekten befinner seg i puberteten hva det samfunnsmessige utviklingsnivået, pykologisk og åndelig sett, angår: Vi er fortsatt midt i et opprør der vi hevder vår såkalte individualitet, som når vi kikker nærmere på den, innebærer lite annet enn å springe fra ett ytterpunkt til et annet, og der det å tilhøre gruppen med de «korrekte» meningene oppleves som så avgjørende at dette faktum må benektes på det sterkeste for at ikke frykten for eller skammen over å være et ubetydelig null uten sosial støtte, skal overvelde oss totalt.
Hvordan vi ønsker å regulere eller ikke regulere de ulike rusmidlene har til syvende og sist med hva vi mener staten skal være og gjøre for oss. Er den en utvidet morsskikkelse som skal sørge for at ingenting vondt tilkommer oss, eller skal den være noe som griper langt mindre inn i livene våre? Den fulle kompleksiteten i dette spørsmålet går langt utover rammene for denne teksten. Men det kan bemerkes at også andre forhold som staten, kirken og dens representanter «med rett til å drepe» tidligere har håndhevet strengt, nå er mer eller mindre avregulert – f.eks. at to personer av samme kjønn kan finne glede og hygge i hverandres kropper uten at lovens nådeløse armer slår seg inn på soverommet med køller og håndjern. Er menneskets psyke så det siste området som venter på å unnslippe denne kontrollen? Finnes det en dyp frykt for hva som ville skje med de bestående sannheter og maktstrukturer hvis enhver skulle kunne oppdage sin egen sannhet innenfor et landskap som – slik jeg beskrev det over – bryter så radikalt med den teknisk-instrumentelle måten de fleste av oss lever livene våre? For samfunnet krever faktisk denne innstillingen av oss om vi ønsker å ha tilgang på alle godene, og kontroll av tilgang på goder er som sagt over også måten å kontrollere andre mennesker på. Enten vi sverger til rå kapitalisme eller gudløs sosialisme, er det i begge tilfeller en ekstrem form for materialisme som styrer samfunnets organisering og i neste omgang måten vi lever våre individuelle liv på. Alkohol, koffein, kokain, amfetamin, sovepiller og andre reseptbelagte medisiner bidrar til å opprettholde denne tilstanden, mens psykedelika på sitt beste kan representere et brudd med alt dette – med vår ihuga fornektelse av at mennesket er noe mer enn en kløktig ape, eller et esel som skal slite på markene «i sitt ansikts sved». Kanskje er psykedelika jordens gave til menneskeheten – en gave som kan bidra til å bevisstgjøre og løfte oss ut av dødvannet av pubertale impulser og teknisk-instrumentell logikk, men det er altså en gave vi bør forvalte med stor klokskap og edruelighet.
Noter
1 www.independent.co.uk/news/science/europeans-evolved-to-drink-more-2313665.html
2 www.livescience.com/65788-world-war-ii-nazis-methamphetamines.html
3 www.scientificamerican.com/article/sweeter-than-cocaine/
4 https://no.wikipedia.org/wiki/Psilocybinsopper
5 Grof, Stanislav: Realms of the human unconscious, 1975 og LSD psychotherapy, 1980
6 www.everplans.com/articles/lsd-might-lessen-the-anxiety-of-dying-patients
7 www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/31382100
8 www.nature.com/news/lsd-helps-to-treat-alcoholism-1.10200
9 Drug Addiction, The Wake-up Call of Our Times, 2004 side