Bemerkninger til Ole Harald Dahls fordømmende omtale av min bok Weisheit wahrnehmen og hans avvisning av hva han suggererer som min «åndelige egenart»
Den norske antroposofen, forfatteren og medarbeideren ved tankesmien Forum Cogito, Ole Harald Dahl, har offentliggjort en tekst med tittelen Problemkonservering. Det dreier seg om hans tilbakemelding på min fjerde bok, Weisheit wahrnehmen, som jeg i all vennskaplighet lot ham få tilsendt i fjor høst for omtale. I innledningen til artikkelen som han selv kaller «kommentar», skriver han at den var sendt til Antroposofisk Selskaps tidsskriftredaktører i så vel Sverige, Danmark som Norge, men at den hos alle tre ble refusert. Noe om årsakene til avslagene nevner han ikke. Forum Cogito har brakt kommentaren på sin nettside 7. september i år. Innledningsvis gir Ole Harald Dahl en kort beskrivelse av meg og boken som utkom på tysk i oktober 2014. Han nevner med rette at enkelte av bokens essayer også finnes i engelsk og norsk versjon. Jeg brakte dem opprinnelig på tre språk på min blogg, men da boken utkom, slettet jeg disse innleggene, for å fokusere oppmerksomheten mot de reviderte essayene i bokversjonen. Denne oppdateringen har antakelig forbigått hans påpasselighet, og det fremgår heller ikke om han har lest de norske originalversjonene. I de neste to setningene refererer Dahl noen av bokens sentrale spørsmålsstillinger på en konsis og sober måte – dog uten å formidle noen av mine synspunkter og perspektiver: «I denne boken aktualiseres en rekke spørsmål knyttet til antroposofiens historie og samtidssituasjon. Sæther tar opp Steiners omtale av en bevegelsens mulige ‹kulminasjon› på slutten av det tyvende århundret og også spørsmål knyttet til den antroposofiske bevegelsens fremtid. Forfatteren søker å klargjøre spørsmål med hensyn til hvor vidt en slik forventet kulminasjon har funnet sted eller ei, og dertil hva slags muligheter antroposofien står foran, om den skal oppnå gyldighet og utviklingsbetingelser på veien inn i det 21. århundret.» Tendensiøs portrettering Deretter oversetter Ole Harald Dahl flere av kapitlenes overskrifter til norsk, uten i det hele tatt å gå nærmere inn på noen av temaene som drøftes i dem. Isteden bruker han resten av omtalen til å forfekte sitt tendensiøse bilde av meg som forfatter. Sin anskueliggjøring som han selv betegner som «symptomatisk lesning» innleder han med en påstand som gjentas flere ganger senere, men som han aldri nærmere forklarer eller definerer. Derved suggererer han med uttrykkene «problematisk grunnholdning» og «åndelig egenart» – som senere suppleres med begrepet «teosofisk» og uttrykket «gammelmodig og speilende platonisme» – et fordreid bilde av meg som forfatter, som ikke bygger på hva som er nedlagt i denne boken, men som antakelig kommer fra egen hans oppfatning av meg som menneske, slik han kan ha dannet seg det i møtene med meg siden «1981»; det er det årstall Ole Harald nevner i forbindelse med vårt bekjentskap. Det siste rent personlige møtet jeg med sikkerhet husker å ha hatt med ham, skjedde under alternativmessen i Oslo i 1997 – altså to år før utgivelsen av min første bok. Jeg kan ikke huske at vi senere har hatt verken noen utdypende eller personlige samtaler. De få ordvekslinger vi har ført på senere år foregikk via Facebook. På følgende måte introduserer han sin gjetning om min angivelige hang til å undervurdere tenkningens «skjønn» og «dømmekraft» – hvilket danner hovedpoenget i hans kommentar: «Fra det første essayet, ‹Sich oksidentieren› som vi vel kan oversette med noe sånt som ‹Å la seg bli oksidental› (i motsetning til oriental), vil jeg trekke frem et par sitater, for å anskueliggjøre noe av det jeg opplever som en interessant men også temmelig problematisk grunnholdning knyttet til Jostein Sæthers åndelige egenart.» Ole Harald Dahl innrømmer at «det noe usympatiske trekk å foreta en slik symptomatisk lesning av enkelte utsagn» ikke imøtegår enkelte leseres ønske om «en drøfting av de sentrale kapitlene i boken». Ole Haralds lesning søker «å komme inn på» min «åndelige egenart og på problemstillinger som denne egenarten […] reiser, når forfatteren skal besvare de ovennevnte spørsmålsstillingene». Deretter forsøker han å belegge sitt syn om min påståtte «personlige problemstilling» ved å henvise til at han har kjent meg personlig og fulgt meg som forfatter i over 30 år. Etter påstanden om å besitte en personlig begrunnet vurdering av mitt «særegne talent» – en floskel han ikke forklarer nærmere – psykologiserer han på en raffinert måte ved å innføre pronomenet «vi». Han skriver således i fortsettelsen på vegne av leserne – eller muligens deltagerne i tankesmien Cogito eller kanskje som representant for antroposofene i Norge – og postulerer at det dreier seg om at «vi skal nærme oss hva som her er vesentlig» istedenfor «å gå til» mitt «syn på og løsning av saken» – dvs. å foreta en fornuftig redegjørelse for hva jeg måtte ha drøftet i boken i forhold til antroposofisk historie og antroposofiens utviklingsmuligheter i fremtiden. Kamuflert forutinntatthet Denne utspekulerte måten å intellektualisere og gjenta påstander på, foretar Ole Harald Dahl nok en gang ved å understreke og samtidig «pakke inn i glanspapir» (min formulering) sitt kulante bondefangeri: «Av denne symptomatiske lesningen vil det i all enkelhet eller i hvert fall antydningsvis fremkomme et saklig belegg for hvorfor jeg velger å gjøre dette, fremfor det mer tradisjonelle og redelige, å gå inn på en drøfting av innholdet i de enkelte essayene.» De saklige beleggene lar vente på seg, ja, de forekommer slett ikke! Etter denne kamuflerte forutinntatthet og det misbilligende «belegg» – som utgjør ca. en tredjedel av tekstens lengde – istedenfor å gi en kompetent saksbehandling, siterer (med sitatfeil) og oversetter Ole Harald Dahl tre setninger fra bokens første kapittel: «I ‹Sich oksidentieren› heter det seg: ‹Wie können wir von den abstrakten, nur gedachten Begriffen zum Erleben des geistigen Horizonts der Ideen kommen? Wie können wir überhaupt etwas erleben, was jenseits unserer bisherigen Erfahrung liegt? Denn eine angebliche, geistige Wirklichkeit liegt letztlich jenseits des Weltbilds, das wir mit dem normalen Tagesbewusstsein hervorbringen.› [side 16; jeg har her rettet mot min tyske original de sitatfeilene som Dahl har; JS] (Hvordan kan vi komme fra de abstrakte, kun tenkte begrepene, til en opplevelse av den åndelige horisont som er knyttet til idèene? For en angivelig, åndelig virkelighet ligger i siste omgang bak det verdensbildet, som vi har frembrakt med den normale dagsbevissthet.”). – Ja, så sant, så sant! Men når jeg fornemmer meg inn i betydningen ved små detaljer i denne teksten, som der hvor det i ovenstående sitat står: ‹Hvordan kan vi komme fra de abstrakte, kun tenkte begrepene til …›, så aner jeg en slags undervurdering av tenkningens betydning for så vel den historien som er nevnt i og med titlene ovenfor, som en undervurdering av tenkningens betydning for de presente og dertil nevnte, mulige forestående prosesser på ‹… prøvelsenes arena›.» En tenkning basert på fornemmelse og anelse Ole Harald Dahl både fornemmer og aner, når han leser og oversetter mine spørsmål om tenkningens art i forhold til oversanselig erfaring. Er det fornemmelser og anelser som uttrykker det sentrale i Ole Haralds tenkning? Kan det hende at han overvurderer sin tenkning eller overdimensjonerer den i forhold til sine andre to sjelsområder: følelse og vilje? Eller at han med tenkning mener noe helt annet enn hva jeg forstår ved denne kognitive virksomhet innefor dagsbevisstheten? Han presiserer så igjen ovenstående, idet han utelater antydningen «en slags» for mitt vedkommende, men for sitt vedkommende insinuerer en tenkingens enerådighet som han angivelig har til felles med de andre i sitt «vi»: «Jeg aner en undervurdering av tenkningens gyldighet for den allmenne sivilisasjonsprosessen og den eller de kultur- og samfunnsdannelser vi alle står inne i, selvsagt på hvert vårt vis og da nettopp i kraft av vår åndelige egenart, vår tenkning.» Her settes likhetstegn mellom «åndelig egenart» og «tenkning». I sammensetningen «åndelig» og «egenart» forstår jeg det individuelle særpreg som individualiteten – som går gjennom gjentatte inkarnasjoner – viser i et liv. Den individuelle særegenheten som et menneske utvikler i sin personlighet viser seg selvfølgelig i hvordan det som barn, ungdom og voksen etter hvert tenker, føler og vil. Men å begrense den åndelige særarten til bare tenkningen, ser jeg som en forenkling og en reduksjon av Rudolf Steiners antroposofi. Å begrunne den følgende uttalelsen – i min moderniserte oversettelse – av Steiner i et foredrag midt under første verdenskrig, kunne bidra til å skjønne at tenkningen ikke alltid er hva den gir seg ut for: «Vi tar som oftest ikke hensyn til at begreper og ideer, selv om de er velbegrunnet, bare er verktøy for å vurdere den virkeligheten som i hvert enkelt tilfelle trer oss i møte individuelt. Mange tror i dag, når de har erobret et begrep at det øyeblikkelig kan anvendes i verden. Hva jeg nettopp har karakterisert som de herskende misforståelser innen vitenskapelig psykologi beror på denne egenart ved dagens tenkning som blir overført på all vitenskapelig bestrebelse.» (Jfr. Rudolf Steiner: Geist und Stoff, Leben und Tod. (1917) GA 66. Dornach 1961. Side 114ff.) Å oppleve ideer sterkt og jegbevisst Hvis Ole Harald Dahl virkelig har lest Weisheit wahrnehmen (mulig norsk tittel kunne være: Å overvære visdom), burde han ha erkjent at jeg verken nedvurderer tenkningen som verktøy og kilde til erkjennelse både vedrørende den fysiske virkelighet og dens åndelige pendant eller neglisjerer dens sentrale rolle i tillegg til anvendelsen av en moden og likevektig følelse og en veloverveid vilje i meditativ virksomhet og forskning. Hva jeg faktisk gjentatte ganger i boken presiserer, er at tenkningen kan overvinne sin tendens til intellektuell fastleggelse av tanker, begreper og iakttatte fenomener, når vi supplerer den med en forsterket følelse og en gjennomlyst vilje. Det er den abstrakte, ofte smarte, raffinerte og iblant tendensiell kritiserende intellektualismen i tenkningen jeg advarer mot og inspirerer til å overvinne ved meditativ omkalfatring. Jeg verken undervurderer eller overvurderer intellektet, forstanden eller tenkningen som sådan, men appellerer til en levendegjørelse av begreper og ideer. Hvis Ole Harald hadde sitert noen setninger i det samme kapitlet like før på samme side, ville han ha måttet tilstå at han med sin påstand er ute på skorpetynn, spekulativ is. Her skriver jeg: «Steiner betonte, dass wir im Gemüt unserer Seele vorbereitet werden müssen, dadurch, dass wir erleben, was jenseits der Idee existiert, um sie in der äußeren Lebensrealität umsetzen zu können. Die Idee muss durch eigene Erfahrung zu einem Ideal werden. Und dies kann tatsächlich erst gelingen, nachdem wir ihre geistige Tätigkeit und Kraft gefühlt, d.h. stark und ichhaft erlebt haben.» Min oversettelse: Steiner betonte at vi i vår sjels gemytt må være forberedt ved at vi opplever hva som finnes utover ideen, hvis vi vil realisere den i livets ytre virkelighet. Ideen må ved egen erfaring bli til ideal. Og dette kan faktisk først lykkes etter at vi har følt deres åndelige aktivitet og styrke, dvs. har opplevd sterkt og jegbevisst. Ole Harald Dahl polemiserer og hevder at slik opplevelse av ideer og åndelige fenomener, som Steiner betraktet som en utslagsgivende metodisk kvalifikasjon for sin antroposofi og som jeg ved flere individuelle eksempler karakteriserer i boken, skulle ha dupert meg og svekket min dømmekraft og evne til klar tenkning over og erkjennelse av de egne åndelige opplevelsene. Når jeg beskriver hvordan jeg tenker, føler og geberder meg i jegbevisstheten «ved hjelp av Steiners såkalte ‹karmaøvelser›, så opplever» Ole Harald «en forsterket neglisjering av den betydning som tenkningen uvegerlig har for eksistensen, for eksistensjeget og dets operasjoner i den kollektive, sosiale og sansbare verden». Han har visstnok ikke skjønt at biografisk erindringsarbeid, meditasjon og øvelse i forhold til karmaforståelse nødvendigvis betyr en opprettholdelse og utvidelse av tenkningens åndelige kapasitet i sjelelivet, der jeget som vesenskjerne samtidig må rette seg mot tenkelige åndelige fenomener i indre aktivitet og likeledes passivitet eller tilsiktet ro og likevekt. Istedenfor å prøve på en forståelse av min analyse av en utvidet tenkning mot imaginativ, inspirativ og intuitiv bevissthet proklamerer Ole Harald en tenkning som – hvis den forblir kun intellektuell – undergraver empatien for andres annerledeshet og utviklingen av følelsen og viljen som likeverdige sjelsresurser for oppnåelse av åndelig bevissthet: «Enten vi går aktivt inn i tenkningen og utdanner den eller ei, enten vi kultiverer vår tenkende bevissthet slik at det operative jeget kan tilflytes et gunstig og tilsiktet liv ved tenkningens nåde eller ei, er det med den tenkende bevisstheten at vi er virksomme og operative i verden. Og det er gjennom en utdannelse av vår tenkende bevissthet vi kan tilrettelegge for hvordan høyere virkeligheter kan komme til gyldighet på gagnlig og sunt vis i hverdag, livsutfoldelse og samfunnsdannelse.» En tankesmeds insinuasjoner Ole Harald Dahl viser ikke med et eneste lite ymt hvordan hans «utdannelse av vår tenkende bevissthet» kunne eller burde se ut i vår tid, slik at ferdigheter oppstår for å iaktta eller å oppleve oversanselige fenomener og for å lære seg å kommunisere med åndelige vesener. Heller ikke i andre tekster jeg har lest av ham forekommer det noen henvisninger på hvordan han forholder seg til mulige åndelige erfaringer han kan ha hatt. Alle mine bøker er dokumentasjoner av hvordan jeg i tenkning og erkjennelse bearbeider mine åndelige erfaringer og som følge av slik selverkjennelse har utviklet meditative metoder som også andre har brukt for å oppnå erkjennelse av «høyere verdener». Men Ole Harald Dahl insinuerer med en troendes egensindighet og en psykiaters påståelighet at jeg ikke er «herre i eget hus», at motivene i min åndserkjennelse er sykelige og uegnete i hverdagen, når han påpeker at «det kun gjennom en opptrening av tenkningens og bevissthetens evne til skjønn og dømmekraft at de nevnte høyere virkeligheter kan komme til adekvat og gavnlig gyldighet». Det er nettopp jegets dømmekraft i integrert tenkning, følelse og vilje som jeg poengterer i behandlingen av tragiske hendelser og problematiske tendenser i antroposofisk bevegelses historie med særlig fokusering på tiden omkring millennieskiftet. Ole Harald er tilsynelatende så blendet av sin egen tenknings fortreffelighet at han ikke oppdager at han kun skriver om sine forestilte speilbilder av en tenkt virkelighet. Hans ulne kommentar er en imponerende fremvisning på en tenkers evne til fabulering og fantasi. Hans subjektive tolkninger har lite å bestille verken med faktisk virkelighet eller med tenkning, slik jeg lever erkjennende i begge. Allikevel er dette ikke enden på visen, for nå kommer Ole Harald Dahl med sitt allerede kjente refreng, men fremsatt med andre ord og som enda mer tusjerende insinuasjoner: «I mangt fortoner altså Jostein Sæthers anbefalte medisin seg, i mine øyne, som sammenfallende med hva som har aktivert problemet, med bevegelsens teosofiske førstekapittel. Jeg er redd den sætherske medisinen rett og slett vil forsterke det foreliggende. Her vil ikke det homeopatiske prinsippet om at likt opphever likt, komme til gyldighet. For undertegnede fortoner Jostein Sæthers åndelige egenart seg som en gammelmodig og speilende platonisme som i dag er utilstrekkelig og som må sies å ha gått ut på dato.» Ufruktbar intellektualisme Jeg vil her ikke våge meg på noen som helst formodning om Ole Harald Dahls «åndelige egenart» i forhold til de antroposofiske åndsstrømningene platonikere og aristotelikere som er et sentralt tema i Steiners fremtidsprognoser og som jeg drøfter inngående i boken. Hva Ole Harald lykkes med i sin tekst etter mitt skjønn er et gammelmodig og speilende forbehold som i dag er utilstrekkelig og som har gått ut på dato, men ikke desto mindre fortsatt er enerådende så vel i den antroposofiske bevegelsen liksom i den øvrige verden. Det er en hovmodig tenkemåte som skyver forutinntatte forestillinger inn i en tekst ut fra sympati eller antipati overfor forfatteren rimeligvis basert på personlige møter eller andre mønstringer av ham – f.eks. via internettfora – som hos leseren har vekket antipati eller en avvisende holdning. Jeg respekterer andres meninger og standpunkter, men jeg fraber meg å bli feiltolket ut fra teorier og tankemønstre som ikke baseres på velvillighet, dialog og på honorering av det fruktbare og utviklingsmessige til tross for brister hos den man står overfor. Det er denne tragiske side av det antroposofiske miljøet som jeg bl.a. tar opp i boken. Jeg betegner den med uttrykkene «karmisk nonsjalanse» og «åndelig lathet». Jeg vil med det si at storparten av antroposofene i de 90 årene siden Rudolf Steiners død har forsmådd å forholde seg til de sentrale temaene i hans epokegjørende livsverk – nemlig karmaforskningen og den meditative skoleringsveien. Ole Harald Dahls omtale bekrefter på en hårreisende måte denne «antroposofiske slagside» som jeg vidt og bredt drøfter i boken, når han konkluderer med de følgende ord – tvinnet av en ufruktbar intellektualisme som ikke inviterer til samtale og utveksling, men i stedet avslører fordomsfull enfoldighet som i egne øyne forveksles med dialogisk dyktighet: «Jostein Sæther later til å ha sett noe som er vesentlig, men det sette og opplevde har overtatt der hvor han selv kunne vært ekstraordinært skjerpet til stede.» Hvordan antroposofer stigmatiserer i eget miljø Siden jeg i 1997 begynte å offentliggjøre egne åndelige og karmiske innsikter har jeg fra antroposofisk hold ikke bare blitt mottatt med åpenhet, forståelse og velvilje, men også vært utsatt for usaklig kritikk, ringeakt, sjikane og ondsinnet stigmatisering. Her noen eksempler: I Antroposofisk Selskaps kvartalstidsskrift (Meddelelser, nr. 1, 1999), hvor jeg i et hefte året før hadde forklart aspekter av min karmaforskning og motivasjonen for å beskrive motiver fra tidligere liv offentlig, idet jeg hadde brukt uttrykket «radikal intimitet» for å vise på alvoret i mitt valg, betraktet legetrioen Arne Enge, Arne Smit og Stein Skage denne åpenhet og ærlighet isteden som en provokasjon mot deres frihet: «Sæther postulerer egne rettigheter uten at han synes å være klar over eller bry seg om eget ansvar eller konsekvensene hans handlinger måtte ha for menneskene omkring ham.» I februar 2000 ble jeg i en artikkel – som fortsatt er tilgjengelig på internett – i det sveitsiske tidsskriftet Der Europäer av redaktøren Thomas Meyer stemplet som «lettsindig» (tysk: frivol) og «useriøs» i min offentlige gjengivelse av sider av Rudolf Steiners åndsforskning og spesielt hans reinkarnasjonsforskning. I 2003 utgav den tyske antroposofen Irene Diet boken Gefangenschaft der Geistesleere: Vom Rätsel des Zusammenhangs zwischen Welterkenntnis und Selbsterkenntnis (Den åndelige tomhets fangenskap: Om gåten i forholdet mellom erkjennelse av verden og selvinnsikt). Her fusker Diet med sitater og stiller noen av mine vesentlige beskrivelser på hodet, slik at et usant bilde av min øvelsesvei teoretiseres frem. Hun får det til å se ut som om jeg først hadde foretatt en ikke-antroposofisk regresjon og deretter gjort Steiners karmaøvelser. Det motsatte hendelsesforløpet er mer enn tydelig fortalt i min karmiske selvbiografi fra 1999 som hun utgår fra. Hennes intensjon er etter sigende å vise på angivelige «feil og usannheter» i mine og Sergej Prokofieffs (✝ 2014) referanser til Rudolf Steiner. Hennes måte å argumentere på ved bevisst eller ubevisst å strø inn feil i den egne fremstillingen, diskvalifiserer henne i mine øyne som rederlig tenker. Den mest hårreisende uttalelse om meg var i flerfoldige år å finne på hjemmesiden til den tyske – og etter sigende «klarsynte» – antroposofen Hermann Keimeyer. Han påsto å ha fått meddelelser fra den åndelige verdens ledelse om at jeg var en «luciferisk innviet» som det «ugjenkallelig for inneværende inkarnasjon» ville være umulig å rettlede eller få inn på sannhetens vei. Heldigvis er hans ærekrenkende erklæringer i mellomtiden blitt slettet. Dette er bare en rask oppsummering av noen slike sjikanøse angrep. Listen kunne forlenges betraktelig inklusive uttalelser av styremedlemmer i landsselskapene og funksjonærer i Den frie høyskole og ved Goetheanum. Det er illevarslende for omverdenens bilde av antroposofer og antroposofien at de nevnte personene og andre kritikere var og er uvillige til å komme i samtale eller diskusjon om avvikende synspunkter. Viljen til diskurs, samtale og kollegialitet er med andre ord etter årtier av splid og konflikter fortsatt svak i Antroposofisk Selskap. Ole Harald Dahls kommentar føyer seg nå til denne etter hvert milelange, fastkjørte kø av antroposofer som snirkler seg igjennom deres miljøer, skoler og institusjoner, mens de rir på tenkningens kjepphest. Men en gang vil nok deres uopphørlige flisespikkeri måtte slutte med knall og fall mot bakken. Mot bakgrunn av dette og andre mangeårige missforhold innefor den antroposofiske bevegelse ville det kunne bli interessant å møte Ole Harald Dahl og hans likesinnede antroposofer i Norge – jeg vet om atskillige antroposofer der som er reservert eller stiller seg avvisende til mitt spirituelle arbeid og mine bøker – i offentlig samtale eller podiumsdiskusjon arrangert av Forum Cogito eller Antroposofisk Selskap. Temaet ville for eksempel kunne være hvordan tenkningen forholder seg til følelse og vilje i faktiske åndelige opplevelser vunnet ved meditativ praksis som deltagerne måtte redegjøre for. Hvorvidt han og de innehar en maken interesse for et slikt møte ansikt til ansikt, er et åpent spørsmål. Hvis det mot formodning og noensinne likevel skulle skje, vil de norske «medaktører i dialog» ikke forspille en sjanse for antroposofiens fremtidige utvikling. De mange millioner av søkende mennesker som mer og mer er på vei med sine åndelige opplevelser i det 21. århundre trenger støtte og veiledning av redelige, hjertelige og åndserfarne antroposofer, istedenfor å bli avvist, fordømt og bagatellisert av spirituelle dilletanter med anseelse blant lettpåvirkelige og åndsredde antroposofer, hvilket har vært min beklagelige «skjebne».