Her gjengis Ole Harald Dahls anmeldelse av boken i Tidsskriftet Cogito nr 30.
Muntre dødsdikt og andre dikt
Jan Jakob Tønseth
62 sider
Cappelen Damm 2015
Med naturen som alterbenk
En stillferdig, men munter-akrobatisk stemme, et dypt alvorlig ansikt, et innsiktsfullt sinn og en sensitiv sjel, og til tross for sin noe unnvikende fremtoning, én som vet å markere seg. Ja, slik har Jan Jakob Tønseth trådt frem for undertegnede i det norske, litterære landskapet gjennom de 35 årene jeg har kjent ham som forfatter. Gjennom noen år har vi også handlet øl og matvarer i samme butikk, på Sagene i Oslo, og fått utlevert posten ved samme skranke, og så har vi alltid tatt hver vår vei, han mot sør og jeg et par hundre meter mot nord, uten at det noen gang ble vekslet et eneste ord. Han visste selvsagt ikke at han av og til hadde en interessert leser stående ved siden av eller bak seg i kassakøen. Bevegelig og kvikk som han er, til tross for sin melankolske fremtoning, svant han alltid stillferdig ut av min flegmatiske aura, liksom med et par umerkelige dansetrinn, før jeg rakk å komme på banen. – Så holdt han på å dø og jeg har flyttet, men nok en gang har han altså levert dikt og den unnvekne dialogen kan fortsette som før.
Denne diktsamlingen kan ved første øyekast se ut som noen tilfeldig sammenraskete brokker med dikt, samlet sammen på skrivebordet etter et par vanskelige år. Man kunne mistenke Tønseth for å ville få ut hva som tilfeldigvis hadde hopet seg opp som utkast, øvelser og tilfeldige, små oversettelsesprosjekter, gjennom disse vanskelige årene. Etter et nærmere studium trer imidlertid denne diktsamlingen frem som en gjennomreflektert og genial komposisjon, som man ellers sjelden eller aldri finner tilsvarende i norsk samtidspoesi. Og med de nyskrevne, dødsnære diktene fra "Fagervann" stiller Tønseth seg inn som fornyer av en lang skaldetradisjon her i det kalde nord, med en nær tilknytning til den wergelandske romantikk og en Per Arnebergsk poetiske reflektering over tilsvarende naturtilknyttede motivkretser, noe som det ble forbudt å bedrive i norsk poesi og litteratur fra omkring 1980, om man ville bli tatt på alvor.
La meg få sitere fra samlingens første bolk, "Muntre dødsdikt", fra den sentrale delen av diktet "Mirakelet ved Fagervann":
… Med høst i hjertet har vi ingen glede" (Baudelaire)
Men jeg! Jeg våres som det lir mot død og natt.
– Nei, ikke død. Mitt hjerte huser ingen høst.
Men i dag morres var jeg syk som Wergeland.
Dønn nedfor var jeg. Men da hørte jeg en røst:
"Stå opp du unge mann og gå til Fagervann."
– Så stod jeg opp og dro til Skar og gikk til Fagervann.
Der knelte jeg ved vannets bredd og drakk. O Jesus milde!
Det smakte vin! Har Jesus virket i det stille?
Legg merke til den satirisk-muntre undertonen som trer frem på bakgrunn av en nærmest naiv, folkelig-romantisk poetisering, samtidig som man merker og forstår Tønseths suverene nærvær i språkføringen. Dette avvæpner kritikk fra så vel språkanalytiske postmodernister som de mer enfoldig troende, og gir samtidig essensen i diktet en historisk klangbunn, en forankring i tradisjonen. Ja, med sin henvendelse til naturen, idet døden forkynner sin ankomst, og dikteren eller mennesket Jan Jakob Tønseth søker trøst gjennom en mulig beseiring av den sanselige død og den melankoli som møtet med døden kan føre med seg, i en mulig transendental erfaring av nettopp naturen og dens elementer, der, i det punktet er Tønseth forbilledlig grenseoverskridende. Jan Jakob og den tønsethske psyke løftes til en poetisk erfaring av samhørighet med det skapende i natur og eksistens, til evighet, til en opphevelse av dualismen og en mulig ny eksistensiell forankring i det vi tradisjonelt betegner som "høyere sfærer", i sfærer som også gjennomtrenger sanseligheten og den jordiske eksistens. Med denne samlingen gjennomfører Tønseth en syntese av naturerfaring, poesi og religiøsitet, og i en slik tønsethsk, poetisk religiøsitet, er det ingen skranker mellom norrøn, mytisk hedendom, kristendom og moderne, rasjonell intellektualitet. Her har modernitetsprosjektet kommet til en ny fase. Tønseth står overfor muligheten til å la naturens skapermakter poetisere ì ham, fremfor den avsondrede og hybriske dikterens trang til å poetisere over naturen. – La meg også få sitere avslutningsdiktet, i sin helhet:
Ved Fagervann (Meditasjon)
"Vi hører i elve-susen
at evigheten er nær."
Emil Boyson
O Fagervann, du alltid værende, du i deg selv
beroende, du himmelen tilhørende.
Jeg spør meg selv: Å være til og vare ved,
er ikke det å stå ved Fagervann en sommerkveld?
Jeg noe tunghørt er, men hører likevel
den glade lyd av bekk med Fagervann, den spe,
den spinkle lyd som varer ved og varer ved
som vil den minne meg om evigheten nå mot kveld.
Å se og høre deg, og drikke deg, mitt Fagervann.
Og bade meg i deg. Det er en lykke over all forstand.
Så la meg drømme, drømme om mitt liv, ja, drømme
slik du mitt Fagervann om himlen drømmer.
Jeg bøyer meg og speiler meg i deg, du himmelblå,
og speiler meg i evigheten i et flyktig nå.
Ole Harald Dahl
Comments