Nedenfor følger to tekster som behandler den vanskelige situasjonen ordbokforfatter Per-Erik Kirkeby befant seg i da Fagbokforlaget/Vega Forlag krevde eierskap til ordbasen han og hans far Willy Arvid Kirkeby hadde bygget opp over flere tiår. Henning Næss gir først en innledning, deretter gir forfatteren sin egen kommentar. Kirkebys personlige historie setter søkelyset på norske forfatteres arbeidsforhold. I tillegg avdekker den en nepotistisk kultur i bokbransjens innerste sirkler. Ingen av de store dags- eller kulturavisene i Norge var villige til å sette teksten på trykk. (Begge tekstene er trykket i Cogito 32 – ute nå)
Hvordan arbeider egentlig en ordbokforfatter? Mitt inntrykk av at det er et tungt og vanskelig arbeid, ble forsterket etter at Per-Erik Kirkeby, som i skrivende stund har utgitt Den store norske synonymordboka på Kagge Forlag – en bok på over 800 sider – tok kontakt med meg. En forfatter av denne typen kan ikke sitte alene i ti-femten år før han kontakter et forlag, skriver kontrakt og får boka utgitt. Et ordbokprosjekt er i større grad enn andre bokprosjekter et samarbeidsprosjekt mellom forfatter og forlag. Forfatteren trenger moralsk og økonomisk støtte til prosjektene sine på et tidlig tidspunkt, og også underveis i arbeidsprosessen.
Forfatteren Per-Erik Kirkeby har utgitt flere ordbøker: Stor norsk-engelsk/engelsk-norsk ordbok utkom på Vega Forlag i 2012, og Den store norske bokmålsordboka ble utgitt på Kagge Forlag i 2014. Han fikk noe økonomisk støtte fra NFFO (Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening), men ingen juridisk støtte da det virkelig gjaldt. Hva bør egentlig være NFFOs oppgave når det oppstår juridiske tvister mellom forfatter og forlag?
Stor norsk-engelsk ordbok ble brukt som utgangspunkt for arbeidet med Den store norske bokmålsordboka. Per-Erik Kirkeby anså det som sin soleklare rett å bruke sitt eget materiale, utviklet gjennom flere tiår, i arbeidet med å lage et nytt verk. Dette bestred Vega Forlag og Fagbokforlaget, som i 2013 kjøpte ordbokporteføljen til Vega Forlag. Kirkeby arbeidet i tre år uten juridisk ryggdekning fra sin egen forening. De ovennevnte forlagene så det slik at alle produkter som forfatteren ville lage med utgangspunkt i ”basen”, altså forfatterens eget materiale, tilhørte dem. Dette begrunnet de med at Vega Forlag hadde hatt store utgifter i forbindelse med produksjonen av Stor norsk-engelsk/engelsk-norsk ordbok. Forfatterens ordbase var med andre ord i deres øyne forlagets eiendom. Slik skulle forfatteren gjøres til forlagets leilending. Deres prinsipielle standpunkt var krystallklart og ble formulert skriftlig en rekke ganger, blant annet gjennom Vega Forlags advokat. Kirkeby hadde ikke anledning til å gå til Kagge Forlag med sitt nye verk. Men det forelå ingen signerte avtaler mellom Kirkeby og Vega Forlag/Fagbokforlaget på angjeldende bok. Det spilte ingen rolle, mente disse forlagene og deres advokat. Kirkebys nye verk tilhørte dem.
Det er bemerkelsesverdig at NFFO ikke klart og tydelig imøtegikk disse forlagene på dette punktet. Kirkeby forteller at han opplevde det slik at NFFO helst så at rettighetene til Den store norske bokmålsordboka tilfalt Fagbokforlaget. For å få dette til skulle forfatteren settes under press og tvinges til å kaste inn håndkleet.
Hva bør egentlig være foreningens oppgave når det oppstår en juridisk tvist mellom forfatter og forlag? Saken er så spesiell at man blir fristet til å spørre: Hva skal vi egentlig med forfattere som utvikler gigantverk finansiert med egne midler? Er det ikke bedre at det leksikografiske arbeidet monopoliseres, og at nye prosjekter utelukkende drives ved hjelp av store statlige overføringer? Er det NFFOs siktemål at foreningen i en ikke altfor fjern fremtid skal bli overflødig? Da vil vi være forskånet for det brysomme personlige initiativet og forestillingen om forfatteren som en kulturbærer, og fritt frem for den statlig styrte kulturproduksjonen.
Sommeren 2014 ble det lest korrektur på Den store norske bokmålsordboka. I september var alt klart til trykking, men Anne Gaathaug, daglig leder i Kagge Forlag, våget simpelthen ikke å sende boka til trykkeriet. Hun bekymret seg naturlig nok for de juridiske implikasjonene. Kagge Forlags jurist hadde vurdert saken fra en avtalerettslig side, men hun hadde ennå ikke fått noen skriftlig juridisk betenkning fra NFFO som gjaldt de opphavsrettslige spørsmålene. Kirkeby bønnfalt da Jan-Terje Helmli, juridisk rådgiver i NFFO, om å sende av gårde en slik betenkning.
Den 25. September 2014 var en merkedag i Kirkebys liv. Den dagen kom Helmli på banen, og Gaathaug sendte samme dag manus til trykkeriet. Dagen etter skrev Kirkeby en e-post til Helmli med overskriften: ”Tusen takk!” Men hvorfor ble ikke en tilsvarende betenkning sendt til Vega Forlag og Fagbokforlaget, slik at Kirkeby kunne få arbeidsro? Kirkeby forteller at han opplevde denne perioden som meget vanskelig, men at han stålsatte seg. Han arbeidet jevnt og trutt videre med sitt store prosjekt samtidig som truslene om søksmål haglet.
Det kan se ut til at NFFO hovedsakelig er til for å forsvare forlagene og ikke forfatterne. Pengene følger makten, og foreningen tuter med ulvene. NFFO har ikke frembrakt noen standardkontrakt for ordbøker som skal utgis elektronisk. Kun for e-bok. Personene som sitter i administrasjonen i NFFO, skiftes sjelden ut, og mange sitter i flere tiår. De har den daglige kontakten med forlagene. Avgjørelser blir fattet bak kulissene uten forfatterens medvirkning.
Det er vårt håp at denne artikkelen vil føre til at flere stemmer vil la høre fra seg i denne saken, både forfattere og forleggere. Det har i alt for mange år vært slik at forfatteren blir den lidende part, og at makten kuer det personlige initiativet. Det må bli slutt på den tiden da forfattere skulle finne seg i å leve et kummerlig liv med kniven på strupen.
Per Erik Kirkeby arbeidet i over tre år med Den store norske bokmålsordboka, uten moralsk eller juridisk støtte fra NFFO, som skal være forfatternes forening. Det er mer enn tydelig at NFFO er mer opptatt av forlagsbygging enn av å ivareta forfatternes interesser. Nå bør det foretas en intern oppvask i NFFO.
Henning Næss
Forfatters kommentar:
Det som vel er det mest underlige i denne saken, er at NFFO, gjennom å forholde seg passiv, i praksis stilte seg på linje med Fagbokforlaget/Vega Forlag. Disse forlagenes strategi var å bruke arbeidet som var gjort fra Vega Forlags side med Den store norske bokmålsordboka som en brekkstang for å tilrive seg rettighetene til basen og alt som måtte videreutvikles av meg med utgangspunkt i denne. Metoden var en utilslørt og kynisk knipetangmanøver. Sett fra denne forfatterens ståsted, innebærer en slik strategi et forsøk på å innføre et livslangt slaveri for undertegnede. Hva skal vi med en forfatterforening som, når en konflikt oppstår, kun ser saken slik den fortoner seg for forleggerne? Det er til å undre seg over at ikke Jan Terje Helmli oppfattet situasjonen som utspilte seg, han har jo sittet i posisjonen som juridisk rådgiver for NFFO siden midten av 1990-tallet. Hva kan forklaringen være? Like før fellesferien i 2014 var jeg i en fortvilet stilling. Jeg hadde arbeidet i mer enn tre år, hadde brukt flere hundretusen kroner av egen lomme, og jeg visste ikke om Kagge Forlag ville trykke boka. Jeg fikk da innvilget audiens i foreningens fornemme lokaler i Uranienborgveien. Ved denne anledningen spurte jeg Helmli om når han hadde tenkt å ta ferie. Han så megetsigende på meg og svarte at «det kommer helt an på hvor mye møkk jeg får på pulten min». Kan dette være noe av forklaringen, at man ikke ønsker å ta tak i problemene? Alle har jo et ønske om en komfortabel og problemfri arbeidsdag. Hadde man villet hjelpe forfatteren, kunne man ha lagt seg på følgende linje: Forfatter har anledning til å bruke basen til å lage bokmålsordboka, men han skal betale en kompensasjon til Vega Forlag for eventuelt arbeid som tidligere er blitt gjort. Et forslag til forlik som var basert på dette prinsippet, ble aldri fremsatt av foreningen min.
Det «meget kostnadskrevende arbeidet» som angivelig skal ha foregått i regi av Vega Forlag, var en virkelighetsbeskrivelse så fjernt fra virkeligheten at kun opphavsmannen kunne tro på den. En kompensasjon for dette arbeidet, basert på dokumentasjon fra undertegnede, ville neppe ha beløpet seg til mer enn et par tusen kroner. Arbeidet som ble gjort i 2011, et år før Vega Forlag sendte meg et kontraktforslag som jeg deretter returnerte fordi betingelsene var for dårlige, besto i å konvertere noen prøvesider fra A, B og C fra ett dataprogram til et annet, for en datakyndig person kun et par tastetrykk. Man mente m.a.o. at disse tastetrykkene var gullkantede og geniale, de skulle veie tyngre enn 45 års arbeid gjort av min far og meg, de skulle sikre Fagbokforlaget/Vega Forlag et de facto evig eierskap til basen og alle fremtidige produkter fra min hånd. Er dette rimelig? Ved at man valgte å forholde seg passiv, stilte foreningen seg bak denne strategien. Saken handler selvfølgelig om penger, hva ellers? Heller presse Kirkeby, og få en base rimelig, enn å betale 20, 30 eller 40 millioner kroner for å utvikle en base fra scratch. Det kostet Kunnskapsforlaget ca. 20 millioner kroner å utvikle den nye engelskbasen, som ble lansert i 2001. Arbeidet som tidligere var blitt gjort fra Vega Forlags side, var nettopp så ubetydelig at de to forlagene valgte følgende som hovedargument: Kirkeby har ikke anledning til å benytte basen i sitt arbeid med å lage en ny stor bokmålsordbok. Dette ble ikke imøtegått av NFFO. Ingen juridisk betenkning som tok forfatteren i forsvar på dette avgjørende punktet, ble så vidt meg bekjent sendt til disse to forlagene.
Litt historikk og nyttig bakgrunnsinfo: Den store norske bokmålsordboka ble altså laget med utgangspunkt i Stor norsk-engelsk ordbok (Vega Forlag 2012). Da arbeidet med å revidere dette verket ble påbegynt i 2009, var ennå ikke ideen om å lage en bokmålsordbok blitt unnfanget. Stor norsk-engelsk ordbok (2012) bygger igjen på min fars Stor norsk-engelsk ordbok fra 2003 (Kirkeby Forlag) og Stor norsk-engelsk ordbok fra 1979 (Kunnskapsforlaget). Førsteutgaven, Norsk-engelsk ordbok, utkom i 1970 (Gyldendal Norsk Forlag).
Følgende lille episode kaster et klargjørende lys over artikkelen til Henning Næss: Da forholdet mitt til Fagbokforlaget tilspisset seg, hadde jeg et par møter med Arno Vigmostad, en av eierne av dette forlaget. Det siste møtet ble meget ubehagelig, han var tydelig ergerlig. Det ble vanskeligere å sikre seg rettighetene til bokmålsordboka enn han først hadde tenkt seg. Kirkeby gjorde seg vanskelig. Han avsluttet med å fortelle meg, helt umotivert og uten sammenheng til det vi nettopp hadde snakket om, at han pleide å ringe til Jan-Terje Helmli i NFFO på fredagene "for å ønske ham god helg". Vårt møte fant sted på en fredag. Jeg opplevde det slik at han lot kommentaren falle for at jeg skulle forstå at jeg neppe kunne vente meg noen hjelp fra den kanten. Jeg var m.a.o. alene. Et naturlig spørsmål blir da om forbindelsen mellom NFFO og forleggerne er blitt for tett? Jeg mener ja. Mitt inntrykk er at forfatterforeningen i praksis mer fungerer som forleggernes forlengede arm, som et underbruk av forleggeriet.
Så fra min personlige historie til de mer prinsipielle sidene ved denne saken. Jeg mener vi kan se konturene av følgende utvikling: I opphavsrettslig forstand foregår det en stille og lite påaktet overføring av rettigheter fra opphavsmann (forfatter) til utgiver, altså til selskaper og kommersielle interesser. Denne utviklingen fører til at styrkeforholdet mellom forfatters og utgivers rettigheter endres i forfatters disfavør. Grunnen til at dette skjer, er at utgivers teknologiske, datamessige bearbeidelse av opphavsmanns materiale tillegges større vekt enn tidligere. Det knytter seg da opphavsrett også til denne bearbeidelsen. Den som foretar den nødvendige datatekniske tilretteleggingen og eier salgskanalene, vil i fremtiden i praksis eie åndsverket. Spørsmålet er om alle de vesentlige rettighetene til sist skal ligge innunder pengemakten.
Vi kan altså slå fast at store oppgaver venter NFFO – den dagen man får gnidd søvnen ut av øynene.
Per-Erik Kirkeby