«OUT OF YOUR MIND AND IN TO YOUR SENSES.»
Gestaltterapi er del av humanistisk psykologi og bygger på gestaltpsykologiske teorier og ideer fra eksistensiell og fenomenologisk filosofi. Gestaltterapien ble grunnlagt på 1950- og 60-tallet i USA av det tyskfødte ekteparet Laura Perls (1905–90) og Fritz Perls (1893–1970), sammen med amerikaneren Paul Goodmann (1911–72), mens gestaltpsykologien ble grunnlagt i 1912 av tyskeren Max Wertheimer (1880–1943). Gestaltterapi finnes i hele verden, og er i dag en av de mest utbredte psykoterapeutiske retningene i Europa. Den er også solid forankret innen næringsliv, bedriftsledelse, bedriftsrådgivning, og i alle former for opplæring.
Hva er gestaltterapi?
Gestaltterapi er en form for samtaleterapi hvor terapeuten er opptatt av hele mennesket, tanker, følelser og kroppsuttrykk. I gestaltterapien er forholdet mellom terapeut og klient viktig. Terapeuten er ikke objektiv eller verdinøytral, men ønsker å komme klienten i møte i et Jeg-Du-forhold. Det innebærer at det er viktig for terapeuten å bearbeide egne uferdige opplevelser for å kunne være tilgjengelig for klienten. Gestaltterapien bygger på den troen at økt erkjennelse om en selv skjer i øyeblikket, i situasjoner der klienten og terapeuten møtes.
Terapeuten bruker metoder for å bevisstgjøre klienten på egne følelser, reaksjoner og handlinger. Det gir klienten muligheter til tydeligere å erkjenne seg selv og sine valg. Gestaltterapi kan brukes til bearbeidelse av egne uferdige opplevelser (som kalles uferdige gestalter); kriser og egenutvikling. Ordet «gestalt» kan da også oversettes med «meningsfylt helhet.»
Gestaltterapi er en opplevelses- og prosessorientert og eksperimentell psykoterapi. Bevisstgjøringen i terapien skapes gjennom samtaler, eksperimenter og rollespill. Grunnleggende ideer i gestaltterapi er at hvert menneske er ansvarlig for sine egne handlinger og valg innenfor de begrensningene omgivelsene gir. Gestaltpsykologi legger på sin side vekt på den betydningen helheten har for hvordan mennesker oppfatter omgivelsene. Med utgangspunktet i persepsjon holder den frem at mentale fenomener ikke fastholdes som en sum av enkeltheter, men som organiserte helheter med egen struktur og form.
Fritz og Laura Perls
Friedrich Salomon Fritz Perls var utdannet tysk psykiater og psykoterapeut. Perls skapte begrepet «gestaltterapi» sammen med Laura Perls. Perls ble født inn i det fremvoksende avantgardemiljøet i Berlin og tok del i utviklingen av ekspresjonisme og dadaisme. Han opplevde utviklingen av avantgarden til en revolusjonær bevegelse, og han bygget opp gestaltterapien i skyggen av krig, antisemittisme og Holocaust. Han skulle egentlig ha praktisert juss, men begynte isteden å studere medisin. Han ble med i militæret under første verdenskrig, og etter krigen utdannet han seg til lege, og ble assistenten til Kurt Goldstein (1878–1965), som arbeidet med hjerneskader på soldater. Perls utdannet seg videre til psykoanalytiker.
I 1927 ble han medlem av Wilhelm Reichs (1897–1957) tekniske seminarer i Wien. Reichs form for karakteranalyse influerte Perls i svært stor grad. Og i 1930 ble Perls «Supervising Senior Analyst» i Berlin. Samme året giftet han seg med Laura Perls. De fikk to barn. Ekteparet flyktet til Nederland under Hitler-regimet på grunn av sine antifascistiske aktiviteter. Ett år senere emigrerte de til Sør-Afrika, hvor Fritz Perls startet et psykoanalytisk institutt. I 1936 hadde han et kort og etter sigende utilfredsstillende møte med Sigmund Freud (1856–1939).
I perioden 1942–46 ble Fritz Perls med i det sørafrikanske militæret, hvor han jobbet som militær psykiater med grad som kaptein. På denne tiden skrev han sin første bok, Ego, hunger and aggression, a revision of Freud`s Theory and Method.1 Boken fikk liten anerkjennelse. En del interessante observasjoner finnes det likevel der, blant annet stiller Perls seg kritisk til den klassiske psykoanalysens form for forhold mellom klient og terapeut, f.eks. at klienten skulle ligge på en sofa, mens terapeuten satt med ryggen til. Slik en syk unngår å la seg konfrontere med sine egne symptomer, kan klienten i denne posisjonen unngå å bli konfrontert av terapeuten, og i stedet fullstendig hengi seg til sine egne forestillinger, uten å bli veiledet:
«Parallelt med å unngå å se sine symptomer i øynene, kommer det å unngå å se analytikeren i øynene. Pasienten må ligge i en posisjon hvor analytikeren ikke kan bli sett. Den psykoanalytiske samtalen har forandret seg fra å være en konsultasjon et (nærmest besettende) ritual, hvor en hel mengde unaturlige, på grensen til religiøse forhold blir observert.»
Poenget ved Perls` kritikk er at pasienten aldri rettledes i tradisjonell psykoanalyse, og at noe egentlig møte aldri finner sted. Pasienten forblir i en flytende tilstand, og kan innbille seg selv hva som helst uten noensinne å bli møtt.
Ekteparet forlot Sør-Afrika i 1946, og endte opp i New York, hvor Fritz Perls arbeidet med Karen Horney (1885–1952) og Wilhelm Reich. Paret startet det første gestaltterapeutiske instituttet i sin egen leilighet i på Manhattan. Perls begynte da også å reise rundt i USA for å utvikle gestaltterapeutiske workshops og sin undervisning. I 1960 forlot de to Manhattan og dro til Los Angeles, hvor de startet workshops i Big Sur. I denne perioden ble Perls interessert i zenbuddhisme og i mini-satori (plutselig oppvåkning), og han foretok en reise til Japan, hvor han bodde i et zen-kloster. I 1969 forlot ekteparet California og startet et gestaltsamfunn ved Lake Cowichan i Vancouver, Canada.
Perls er i dag kjent langt utenfor psykoterapiens grenser for setninger eller ordtak som beskrives som gestaltterapi-bønner:
«Out of your mind and in to your senses.»
«Du gjør ditt, så gjør jeg mitt.»
«Jeg eksisterer ikke i denne verden
for å leve opp til dine forventninger.
Og du eksisterer ikke i denne verden
for å leve opp til mine.
Du er deg, og jeg er meg,
og hvis vi tilfeldigvis skulle finne hverandre,
er det vakkert, og hvis ikke,
er det ingenting å gjøre med det.»
Perls var skeptisk til all ensidighet, ikke minst intellektuell ensidighet. Først utenfor hodet begynner det egentlige livet, og han var ikke redd for å gi klare svar på hva målet med gestaltterapien er:
Målet med terapien er å være sikker på at pasienten vet når han opplever seg selv, når han ser sin verden, og når han bruker sitt intellekt.
Menneskelig vekst
Gestaltterapi innebærer en grunnleggende tro på at menneskelig vekst er mulig, og at dette gir mulighet for selvoppdagelse. Det er forhåpentligvis ikke slik at vi har oppdaget oss selv en gang for alle når puberteten er over, og at vi deretter forvalter vår oppdagelse på en tryggest eller mest mulig forutsigbar måte. Det dreier seg om å bli klar over ens egne emosjonelle reaksjoner på egne og andres oppførsel: Hvor kommer for eksempel angsten eller uroen min fra? Gestaltterapi dreier seg om å våge å bli kjent med vanskelige og uønskede følelser.
Mennesker opparbeider seg en komplisert og sammensatt metodikk gjennom livet for å holde vanskelige følelser på avstand, og for å unngå å bli kjent med disse. Moderne mennesker har en tendens til å se på seg selv som noe maskinelt, som skal «fungere» gjennom hverdagen, og da har følelser en tendens til å bli tolket som uønskede, ja som skrujern i maskineriet som kan ødelegge for fremdriften til dette maskineriet. Vi har også en tendens til å tenke at deres fortolkninger av fenomener i hverdagen er de rette, mens andres er feil eller avvikende, og vi kan bli overrasket eller sjokkerte over å oppdage at andre oppfatter virkeligheten på en helt annen måte enn oss selv.
Dette har med fiksering å gjøre, at vi er innstilte på å oppleve bestemte fenomener på bestemte måter. Når noen bryter med det tillærte, reagerer vi, gjerne med vantro, latter eller overraskelse. Gestaltterapi bygger på det synet at man ikke skal «la seg selv være i fred,» med tillærte vaner og synspunkter, men at man skal undersøke, oppleve og komme seg selv og utenverden i møte med tilstedeværelse og nysgjerrighet. «Invader ditt eget selv!» er et kjent uttrykk i gestaltterapien.
Gestaltterapien er eksperimentell på den måten at gestaltterapeuter ikke tror at undersøkelser av klinisk observerbart materiale eller undersøkelser som er gjentatt mange ganger og vitenskapeliggjort, nødvendigvis er den eneste veien til erkjennelse. I det daglige er vi ikke som forskeren som usynliggjør seg selv i prosessen, og som gjør seg selv til et «objektivt øye.» I gestaltterapiens øyne har ikke dette noe som helst med å leve å gjøre. Kunnskap er viktig, men hvis den brukes til å sterilisere omgivelsene, til å kontrollere og definere, stivner livsprosessene. Kunnskap er ikke noe entydig objektivt, men en undersøkende, levende, uforutsigbar prosess, og i møtet mellom klient og terapeut åpnes det opp for medopplevelse i øyeblikket, der man gjør noe sammen som man ikke helt vet utgangen på.
For å lese videre kan du bestille tidsskriftet Cogito her >>