Rusens gleder – på helsa løs? Av Ole-Kristian Krukhaug

Rus og rusmidler er uløselig knyttet til menneskets liv og levnet, og filosofen Ole-Kristian Krukhaug foretar i denne artikkelen en uhøytidelig analyse av våre rusvaner, samt hvilke heldige og uheldige konsekvenser disse bringer med seg. Krukhaug viser også hvordan rusbruken henger sammen med vårt samfunns både psykologiske og åndelige utviklingsnivå – samt ikke minst. Til slutt blir vi med på et dykk ned i noen av de mer obskure og kontroversielle rusmidlene, og ser nærmere på hvilke muligheter og farer som lurer der. «Jeg liker å ruse meg». Dette er ikke et utsagn vi hører særlig ofte. Samtidig hører vi mye annet rart, som for eksempel: «Det er så godt med et glass vin til maten». Eller: «En konjakk til kaffen hadde vært godt!». «Øl er kultur», heter det videre. – Og det stemmer så visst. Det skulle bare mangle, da all slags rusbruk på en eller annen måte har med kultur å gjøre. Bruk og bruksmåter, kontekst for rus samt måten vi snakker om rus og rusmidler er også en del av dette. Hvilke rusmidler som foretrekkes, hvilke som anses som farlige og hvilke som anses som moralsk forkastelig å bruke er også tett sammenvevd med kultur. Ikke engang selve ordet «rus» er nøytralt, om du trodde det: hva som i dagligtalen anses som eller omtales som rus, er på ingen måte tilfeldig. Mange vil til og med forsøke å distansere seg fra hele begrepet: de har så visst ingen befatning med rus! Men, ingen slipper unna: Vi mennesker er rett og slett vesener som liker å ruse oss, og vår kultur er – i tillegg til alt annet den naturligvis også er – en ruskultur.

Måten vi som individ og samfunn forholder oss til rus og rusmidler er et interessant, men altfor lite brukt vindu inn til våre indre gemakker: vårt syn på oss selv, vår kultur samt vår psykiske og åndelige tilstand. For mens vi har lett for å kaste granskende og kritiske blikk på subkulturer som bruker rusmidler vi ikke er vant med – og hvilke effekter vi mener å se i disses holdninger, adferd og relasjoner – forblir kanskje blikket på vår egen ruskultur litt sløret, eller til og med vikende. Hvilke muligheter og begrensinger, gleder og farer ligger i vår måte å ruse oss på – og hva går vi eventuelt glipp av ved å tabuisere rusmidler som føles fremmede for oss?

Vårt samfunns foretrukne dop I de fleste vestlige samfunn er det alkohol og koffein – i tillegg til et knippe reseptbelagte legemidler – som utgjør de tillatte og allment aksepterte rusmidler. Nikotin kan vi nærmest se bort fra, da røyking er på så vikende front at det nesten ikke lenger er nevneverdig, bortsett fra det interessante fenomen at i løpet av en generasjon eller to har gått fra å være noe tøft, stilig og til og med sexy, til å bli noe simpelt: et symbol på forfall og lavmål. Like interessant er det at bruken av snus – som tidligere var noe gamle gubber som så ut som de var grovt tilhugget i skogen holdt på med – samtidig har økt blant de helt unge, og aller mest blant jenter: de minst grovgjorte av alle menneskelige framtoninger – i den grad dette har noen relevans. Påfallende er det i hvert fall. I all hovedsak står vi altså igjen med alkohol og koffein som de lovlige og utbredte droger, og naturligvis er det ikke tilfeldig at disse stoffene er våre foretrukne. Ett avgjørende forhold er den kulturhistoriske dimensjonen, der alkohol har vært del av kostholdet vårt i tusener av år: Det er enkelt og rimelig å framstille, og i tillegg til å være et rusmiddel er det også et næringsmiddel. Ikke bare er mediet det kommer i (som f.eks. øl – eller «flytende brød» som tyskerne sier) fullt av kalorier og til og med vitaminer og mineraler; også selve alkoholen er full av kalorier. I dette bildet må vi ikke glemme at mens mange av oss i dag sliter med altfor høyt kaloriinntak, har realiteten gjennom brorparten av historien vært at folk flest hadde god bruk for all den næringen de kunne få.

Fra et genetisk perspektiv er det etnisk vestlig-europeiske mennesket til og med spesielt godt utrustet for å håndtere de negative effektene alkohol har på kroppen – for eksempel sammenliknet med hvordan enkelte asiatiske folkegrupper responderer på stoffet.

Kanskje kan vi dermed påstå at samspillet med alkohol har vært med på å forme selve biologien vår – hvordan vi rent faktisk er sammenskrudd. Sist, men ikke minst så slukker øl tørsten, samtidig som det smaker godt, i hvert fall etter litt tilvenning.

Alkoholens rusvirkninger trenger knapt omtale. Ikke mange vestlige mennesker har til gode å ha opplevd den varmende og beroligende effekten – eller opplivende, alt etter kontekst, humør og energinivå. – For ikke å snakke om at gnålet i eget hode stilner for en stakket stund: På sitt beste gir alkohol oss en tiltrengt pause fra oss selv og våre egne tåpelige, stressede eller plagsomme tanker, våre nevroser og andre særegenheter som holder oss fanget i en utmattende form for negativ selvbevissthet: «Ser jeg dum ut nå? Var det jeg sa i stad egentlig særlig lurt? – Og har jeg ikke egentlig litt vondt i hodet eller et sted i ryggen?» Klart man kan bli lei av seg selv innimellom, og slik sett er kanskje alkoholrus et alternativ til selvmord begått i ren kjedsomhet – eller altså for å få en pause fra seg selv. Mer om alt dette senere. Først litt om vårt andre, foretrukne rusmiddel.

Bedehus-kokain

Koffein i form av kaffe eller te er også kultur, og veldig mange av oss synes også disse kulturproduktene smaker godt. – Men det er naturligvis ikke smaken alene som gjør at nordmenn i 2018 konsumerte nesten 45 tusen tonn råkaffe; det er det ruseffekten som gjør. I løpet av den innledende tilvenningen til ethvert rusmiddel lærer vi å koble den aktuelle smaken til velbehaget som ganske straks setter inn, og i løpet av noen uker tror eller synes vi det smaker godt – samme hva substansen «egentlig» smakte i utgangspunktet. Jeg tør vedde på at knapt en eneste person ville drukket skvipet om det ikke hadde en sterkt oppkvikkende effekt på kropp og bevissthet.

Mange vil hevde at koffein slett ikke er et rusmiddel. – Greit nok, men du skal vite at det tilhører alkaloidene, en gruppe basiske, nitrogenholdige plantestoffer med meget kraftige virkninger på både organisme og bevissthet. Alkaloidene omfatter også kokain, og i ren form framstår både kokain og koffein som hvite pulver. De stimulerer begge hjernevirksomheten og åndedrettssenteret, reduserer nervenes reaksjonstid og motvirker søvnighet. Begge stoffene øker hjerterytmen og utvider hjertets arterier og en del andre blodårer slik at vi kan yte mer.

Alle kaffedrikkere kjenner lykkefølelsen en god kaffekopp på rett tidspunkt kan gi, selv om man vel ikke akkurat vil kalle seg beruset; oppstemt og opplivet er vel i de fleste tilfelle bedre begreper. – Men de som bruker kokain, vil nok heller ikke kalle seg beruset – ikke på den måten vi gjør etter fem halvlitere eller en flaske vin. Hvert rusmiddel har sin egen unike effekt, og koffeinens virkninger likner veldig på de du får av en mindre dose kokain. Sniffer du i deg litt mer kokain, kan du i tillegg til oppstemtheten risikere intens lykkefølelse og kritikkløshet – med de følger sistnevnte kan gi i usikrede omgivelser.

Kokain er også mye lettere å overdosere enn koffein, både på grunn av måten det inntas, og fordi mer og mer kokain gjerne bare føles bedre og bedre – helt til hjertet rett og slett stanser. For mye koffein vil for de fleste resultere i skjelvinger, angst og kvalme lenge før man makter å helle i seg en dødelig dose – som for filterkaffe ligger på så mye som 50 til 100 kopper. Skaffer man seg koffein i ren form, er imidlertid også det et dop det er overhengende fare for å overdosere, med hjertestans som resultat. For eksempel har koffeinholdige energidrikker ført til dødsfall blant unge, uerfarne brukere, da en kald og frisk drikk naturligvis er mye enklere å helle innpå enn kannevis med varm kaffe.

De fleste kaffedrikkere kjenner også godt til abstinensubehaget som oppstår om den tilvente dosen av en eller annen grunn uteblir: hodepine, uro og annet gruff. Det ville vært veldig interessant å følge sykefraværet de påfølgende par ukene hvis all kaffe og te plutselig hadde forsvunnet fra alle butikkhyller og kjøkkenskap. Den første uken ville sannsynligvis vært rimelig tøff for de fleste, og ganske sikkert resultert i sykdomsfølelse og sengeleie for de aller tyngste brukerne.

Så ja, påstå gjerne at koffein ikke er et rusmiddel, men det blir mest en lek med ord. Uansett om vi kaller substansen for rusmiddel, nytelsesmiddel eller stimulerende stoff, så er det en droge som inntas først og fremst for sin bevissthetsendrende og fysisk oppkvikkende virkning, ikke for verken smak eller næringsverdi.

Rus og livsstil

Like viktig som at alkohol og koffein er kultur, er hvordan disse stoffenes effekter korrelerer med livsstil og levemåte. Slik historiske og praktiske forhold henger sammen med det faktum at alkohol og koffein fikk innpass og ble populære, er stoffenes effekter tett sammenvevd med måten vi lever: hvordan vi organiserer dagen og uken, hvordan vi våkner opp om morgenen, hvordan vi arbeider, fester, hviler og sover.

Det moderne menneskets livsstil er for mange av oss så oppjaget at det trengs et støttedop for å komme i gang om morgenen – for å omstille kropp og psyke raskt fra søvn til våken tilstand. Koffein er ypperlig både for å våkne opp og for å narre oss selv til å tro at vi har hvilt nok. De færreste er jo faktisk utsovet når klokka ringer.

Videre bruker vi stoffet for å holde oss våkne og konsentrert gjennom dagen. Men like viktig er den nevnte følelsen av velbehag: en følelse vi i beste fall kobler til det å stå opp og til å være på jobb, slik at også aktiviteter som kan være slitsomme og lite lystbetonte føles litt bedre enn de ellers ville ha gjort – uten at det nødvendigvis er noe galt i det, bare så det er sagt. Sekundærgevinsten er at den ulmende hodepinen vår dempes eller forsvinner. Paradokset er at ubehaget mest sannsynlig har sin rot i koffeinabstinens, eller søvnproblemer fremkalt eller understøttet av koffein.

For mange av oss er kaffen også et sosialt bindemiddel. Hadde for eksempel bedehusmiljøene vært det samme uten tilgang på et akkurat passe sterkt, sosialt akseptert rusmiddel? – Et stoff ingen engang tenker på som et rusmiddel, og som hever stemningsleiet akkurat nok til at tante Klara ikke blir påfallende lystig – eller bent fram euforisk – samtidig som det tar vekk uro, trøtthet og nedstemthet, som altså kanskje var skapt av koffein i første omgang. Og hvordan ville egentlig familiesammenkomster, barnebursdager eller andre hendelser på menneskenes livshjul blitt uten kaffens vidunderlige virkning?

De av oss som har relativt måteholdent inntak, vil kunne få en skikkelig rus av søndagskaffen. For min egen del har jeg opplevd koffeinrus helt på høyden med effekten av en whisky eller et trekk av en joint (selv om rusvirkningen i seg selv ikke er helt sammenlignbar), og jeg er ganske sikker på at tante Klara og de andre peppermøene i menigheten gjør det samme – selv om de trolig aldri kommer til å innrømme det.

Når kvelden kommer og tiden for å sove nærmer seg, er det ikke like hensiktsmessig å være våken og skjerpet. Da er tiden inne for å roe ned med alkohol: en øl etter jobb, et glass «rødt» til maten, en konjakk til konfekten. – Og mens den sosialt aksepterte delen av norsk alkoholkonsum tidligere gjerne var knyttet til helgefylla, er det blitt mer og mer vanlig å drikke et glass eller tre om kvelden også i ukedagene. Det er ikke unaturlig å se dette i sammenheng med at det generelle presset er økende: Alt er blitt raskere og mer effektivt, og ethvert minutt skal utnyttes til å lese eller svare på en epost, sjekke nyhetene eller poste en oppdatering på Face.

I takt med kvinners økende yrkesdeltakelse er det også interessant å se at de har fått et endret drikkemønster, et mønster som nærmer seg mannens i at alkohol blir en nødvendig brems på kvelden: en forutsetning for å få roet seg ned, komme seg i seng og sovne inn – og kanskje også for å orke å legge seg sammen med ektemann eller samboer man er grundig lei av. Blandingsmisbruk av koffein og alkohol gjør rett og slett de fragmenterte og oppjagede livene våre litt lettere å holde ut.

Koffeinens pris

Det at vi vekker oss opp og holder det gående ved hjelp av koffein, kommer naturligvis med en pris. For mens tiden vi bruker på å sove har gått jevnt og trutt nedover, er det ingenting som tyder på at organismen vår i samme tidsrom har fått mindre søvnbehov. Man kan spørre seg: Hvor kommer egentlig energien vi føler etter å ha drukket kaffe fra? Den kommer naturligvis ikke fra koffeinet selv – det inneholder nærmest ingen energi. I stedet narrer stoffet oss til å bruke av kilder som vanligvis ikke er tilgjengelige for oss.

På det mest overflatiske og konkrete nivået – kaloriregnskapet – vil koffeinbruk få oss til å føle behov for mer å spise: Vi trenger ett eller annet som tilfredsstiller det umiddelbare behovet for ekstra energi, for eksempel sett i forhold til det vi ville hatt om vi sov de to ekstra timene vi kanskje kunne hatt behov for. Den kunstig raske stigningen i energinivå må nemlig balanseres av noe som gir tilsvarende rask stigning i blodsukkernivå: en bolle eller sjokolade i bilen på vei til jobben, en «energibar» ved arbeidspulten eller melk og sukker rett i kaffen. Slik sett er det nærliggende å tenke at koffeinbruk også bidrar til det økende fedmeproblemet i befolkningen.

På et dypere nivå er kroppens livsenergi begrenset, eller i hvert fall ikke noe som enkelt kan etterfylles av simple stimulanser og tomme kalorier. Vi må nesten anta at energiuttaket trekkes fra en konto vi ikke kjenner saldoen på, og at vi derfor heller ikke kan beregne hvor nullpunktet befinner seg: punktet der vi begynner å sette oss i gjeld, og forbruker mer livskraft enn vi makter å fornye.

Kanskje er dette de kildene vi ellers kunne ha trukket av i krisesituasjoner, når det virkelig trengs: En periode med utrygghet og bekymring, lite mat, lite søvn – eller sykdom og skader; situasjoner som har kommet og gått i livene våre helt siden vi ble mennesker. Kanskje skal noen av disse energikildene ligge urørt til livet virkelig tester oss, og ikke tankeløst brukes til å holde oss våkne for å se enda en episode av ett eller annet rask på Netflix, eller til å fylle ut skjemaet staten eller bedriftsledelsen har klart å narre oss til å tro er absolutt nødvendig for vår fortsatte eksistens som borgere eller ansatte.

Vi blir ganske sikkert ikke syke umiddelbart, da det er helt utrolig hvilke belastninger og krevende livsstiler kroppen kan utholde og overleve. Kanskje ser vi det likevel i speilet: posene under øynene, den grå huden, det livløse håret, ryggen som slår seg vrang. – Eller vi merker det på humør og opplevd livskvalitet: ulmende irritasjon, færre gleder, en ekkel murring rett under overflaten eller potens som forsvinner – og færre og færre øyeblikk som oppleves som dypt meningsfulle. Jeg sier ikke at det må bli slik, men at ganske mange blant oss er fanget i et slikt umenneskelig levesett, anser jeg som hevet over enhver tvil.

Alkoholens pris

Som antydet er også de positive effektene av alkohol reelle, og mange ville slett ikke ha kommet seg gjennom tunge perioder uten hjelp av alkohol. Det kan være noe så banalt som perioder der det er vanskelig å roe seg ned og sove, eller det kan være snakk om dramatiske og krevende livssituasjoner som oppleves så truende, angstskapende og forvirrende at vi ikke ser hvordan vi skal komme oss gjennom. I denne konteksten kan bruk av alkohol og andre rusmidler forstås som ren selvmedisinering.

Likevel: Samtidig som alkoholen nok hjelper oss til å roe ned den mest frenetiske energien eller den verste angsten, hemmer den samtidig det som gjør egentlig hvile og fornyelse mulig: den dype søvnen, der de fleste av organismens virkelig fornyende prosesser finner sted, slik som regenerering av vev i muskler, ledd, sener og indre organer – for ikke å snakke om opprenskning av slaggstoffer i hjernen. – Alt sammen er prosesser som rett og slett ikke forløper som de skal om du sover for lett og for lite, og som forblir fullstendig uaffisert av din bråkjekke påstand om at du «klarer deg med lite søvn».

Koffein skaper altså angst og uro, mens moderate mengder alkohol demper den samme angsten og uroen – men uten å gjøre noe med årsakene. Tvert imot skaper overforbruk av alkohol ny angst og uro. I tillegg må man drikke enda mer kaffe for å komme seg i orden igjen neste dag.

Alkoholen er som nevnt også full av kalorier, i tillegg til at «oppløsningen» den fortæres i, ofte er enda mer fetende, enten det er snakk om øl, vin eller drinker. Slik bidrar alkohol også til økende overvekt og andre helseplager. I tillegg reduserer det motstandskraften mot søte og fete fristelser, noe som forsterker problemet.

Det at alkohol reduserer motstandskraften mot alle mulige fristelser, er naturligvis også noe av det vi søker når vi drikker, enten vi innrømmer det eller ikke: Vi ønsker å gå på julebord og føle oss fri til å forføre sekretæren eller bli forført av sjefen – eller til å skjelle ut den irriterende kollegaen. I den sosiale kontrakten ligger det at vi alltid kan skylde på «hvor fulle vi var» – noe som naturligvis er tøys: Lite eller ingenting kommer opp gjennom alkoholrus som ikke allerede fantes i oss.

Menneskeåndens fengsel

I psykologien defineres misbruk som «fortsatt bruk etter punktet der skade er oppstått». Det vi må ta med oss er at slik skade ikke trenger å være skrumplever, dårlige tenner eller herionknekk i knærne. Regner vi inn skadevirkninger på psyke, sjel, livskvalitet og sosiale forhold, passeres dette punktet rimelig tidlig i brukerkarrieren. Det at vi ikke i tilstrekkelig grad regner inn slike skadevirkninger, sier naturligvis også noe om samfunnets tilstand og menneskets nåværende bevissthetsnivå.

Attpåtil fornekter vi altså at vi er rusbrukere, for ikke å snakke om misbrukere. Lovens etterfølgelse til side et øyeblikk: det bent fram hysteriske er jo at vi anser en person som kanskje verken drikker kaffe eller alkohol, men som røyker en joint i ny og ne for å være den som har problemer. Selvbedrag er sannelig av menneskets fremste kapasiteter.

Trukket ut i sin ytterste konsekvens, bidrar bruk og misbruk av koffein og alkohol til å holde oss som gisler i en umenneskelig tilstand der produksjon, ytelse og andre teknisk-instrumentelle forhold er de eneste faktorer som legges på vektskålen. Saken blir ikke bedre av at det knapt finnes arenaer der frustrasjon over tilstanden kan tas ut innenfor en allment akseptert ramme, altså bortsett fra i alkoholrus, som bare bidrar til å opprettholde tilstanden.

Stoffene som sådan har naturligvis ikke skylden i at det er slik, og jeg ønsker altså på ingen måte å underslå deres positive sider. De bidrar likevel til å opprettholde status quo: De henholdsvis og vekselvis aktiviserer og bedøver mennesket tilstrekkelig til å utholde og «fungere» under en samfunnsmessig tilstand der menneskets ånd og dens egentlige behov verdsettes lavere enn skjemaet som «må» fylles ut, rapporten som «må» leveres eller kjøkkenet som bare «må» pusses opp.

Alt dette oppleves selvfølgelig som reelt når man først har satt seg i situasjoner som «krever» slik innsats, men det er forbausende lite av dette som virkelig må gjøres når man setter seg ned og tenker over livets lange linjer. Kunne vi kanskje valgt annerledes når alt kommer til alt? – Dette er spørsmål som i seg selv er egnet til å vekke en solid dose eksistensiell angst i hvem som helst.

Mennesket som rus-søkende vesen

Hvilke typer dop samfunnet foretrekker og godkjenner, er altså ikke tilfeldig, heller ikke i dypere forstand enn de allerede nevnte historiske og praktiske forhold. For å godtas må stoffene understøtte vår aktuelle samfunnsform, og helst ikke minne om noe som benyttes av samfunn vi ikke identifiserer oss med. Det er ingen hemmelighet at noe av grunnen til at hasj og marihuana ikke kom med i det gode rus-selskap, var at stoffene ble assosiert med uforståelig og uønsket «negerkultur», ikke minst i de amerikanske sørstatene. Det kan dermed påstås at det lå en viss form for rasisme bak disse beslutningene, eller i det minste den klassiske kulturabsolutismen.

Naturligvis er det også en kjensgjerning at misbruk av disse stoffene gjerne fører til – eller i det minste henger sammen med – sløvhet, tiltaksløshet og en generelt lite sunn livsstil, ikke minst for unge, sårbare brukere. Poenget er likevel intakt: Hadde vi som samfunn ikke vært så oppsatt på produktivitet og økonomisk vekst, hadde det kanskje ikke gjort noe om vi alt i alt var litt mer bedagelig anlagt – og også hadde en ruskultur som understøttet dette?

For det er ikke til å stikke under en stol: det er klart det er fint å sitte sammen med gode venner, sende rundt en pipe eller joint, fortelle historier og le og kose seg mens rusen sender alle av gårde på behagelige bølger. Noe av det fine med rusmidler er nemlig at de hensetter brukerne i nær samme bevissthetstilstand: Idet pipa går rundt eller glassene tømmes, skjer liknende biokjemiske prosesser i hele selskapet, og deltakerne føler på det beste økt nærhet til hverandre. Kall det gjerne selvbedrag, men er det ikke bedre enn ingenting? – Og er det ikke litt mye å kreve av et stakkars menneske at det skal være så forbannet opplyst og utviklet, at det ikke skulle ha behov for det sosiale støttehjulet rusen utgjør? Sannheten er at mange av våre aller nærmeste, beste og dypeste samtaler skjer i ruspåvirket tilstand, og at en stor andel av alle vennskap og kjærlighetsrelasjoner har sitt utspring i rusinduserte tilstander, enten settingen er pub eller bedehus.

Ønsker du å lese resten av denne artikkelen? Kjøp et abonnement på Cogito her >>